Personvernbloggen

Nylig avsa Hålogaland lagmannsrett en dom mot en mor for å ha delt bilder og videoer av datteren sin på en Facebook-gruppe. Bildene viste blant annet bilder av datteren som gråt. Gruppen var opprettet som et ledd i kvinnens kamp mot barnevernet. NRK har nylig skrevet om saken.

Datatilsynet har sett flere eksempler som dette opp gjennom årene. Det er vanskelige saker der tungtveiende hensyn må vurderes mot hverandre. Jeg synes det er positivt at lagmannsretten har avgjort denne saken i favør av barnet. Det sender et viktig signal om at ett sted går grensen for hvordan foreldre kan eksponere barna sine. På Lucy Smiths Barnerettighetsdag holdt jeg et foredrag der dette var tema. Jeg velger å dele dette foredraget, uten endringer, forhåpentligvis til refleksjon og ettertanke. 

*****

Foredrag Lucy Smiths barnerettighetsdag, 22. november 2018:

For noen uker siden hadde jeg en lang prat med en journalist som fortalte om en film som nå deles på sosiale medier, der biologisk mor filmer at barnevernet, hjulpet av politiet, tar med seg en 14 år gammel gutt som skal plasseres i fosterhjem. Det var en hjerteskjærende og dramatisk opplevelse for alle de involverte. Og det er selvsagt fryktelig vanskelig å vite hva vi skal gjøre med slike saker, der foreldreansvar, ytringsfrihet, barns personvern og spørsmålet om hvor langt inn i den private sfæren et offentlig tilsyn skal bevege seg, kræsjer sammen.   

Og dette er slett ikke den eneste saken av denne typen vi ser. Vi har sett saker der foreldre blogger om sine syke barn, og det er ikke vanskelig, rent menneskelig, å forstå at det også er en måte å bearbeide sorgen på. Vi ser foreldre som bruker barna sine i kamp mot sin tidligere ektefelle, for å få omsorg for barnet, eller for å sverte den andre parten. Og vi ser saker der barna brukes i en kamp mot myndigheter, det være seg barnevern, som nevnt over, eller et sykehus. Dette siste har vi flere eksempler på, og jeg tenkte å nevne en sak spesielt. Grunnen til det, er at det er en av ganske få saker der vi har gått inn og gjort en vurdering av lovligheten av det som er dagens tema, nemlig foreldres eksponering av barn.

Sykt barn på YouTube

Det gjaldt en film på Youtube. Filmen viser et sykt barn på tre år, og det er et barn som har det vondt. Det gråter, har spasmer og er veldig engstelig. Det er en vond film å se på. Det er lagt inn effekter, som musikk og hjerteslag, og det er lagt inn «plakater» med beskrivelser av konflikten med barnevern og med sykehus, og konflikten dreier seg blant annet om medisinering og tvangsbruk. I tillegg var det publisert filmer om barnets, og hans brors, kroniske sykdom. Det var etablert en lukket Facebook-side hvor videoene og bildene ble spredd.

Vi fikk saken til vurdering fra Barneombudet, og vi besluttet å gjøre en vurdering av lovligheten av denne filmen. Den ble vurdert etter den gamle loven, men momentene vi ville lagt vekt på er de samme som vi ville gjort etter dagens lov.

Spørsmålet i saken var om foreldrenes ytringer, i dette tilfelle filmer og bilder på sosiale medier, var vernet av den gamle lovens § 7, om journalistiske formål. Som dere alle vet, er opplysninger som behandles med et «journalistisk formål» unntatt fra personopplysningslovens virkeområde. Det er regulert i § 3 i dagens lov, og artikkel 85 i forordningen. 

Filmen eksponerte utvilsomt barnet på en meget sterk måte, og barnet var i en sårbar situasjon. Filmen gjorde et sterkt inntrykk. Dessuten har barn et særskilt krav på beskyttelse etter barnekonvensjonens artikkel 16.

Men dette var alene ikke nok til at vi konkluderte med at loven kom til anvendelse, og her møtes flere hensyn; juridiske, menneskelige og, la oss kalle det, politiske. Blant annet det faktum at de som ytrer seg, nemlig foreldrene, var i en fortvilet situasjon. Vi er midt i det innerste av den private sfære, til folk som kanskje er presset til randen. I en straffesak kan man ikke ta slike hensyn med i vurderingen av om man skal ta ut siktelse, men etter vårt regelverk, som ofte legger opp til brede vurderinger der mange hensyn må vurderes, der det er snakk om å finne riktig balanse mellom de ulike hensynene, vil nettopp dette også tillegges vekt. Vår spisse ende er overtredelsesgebyr, og man skal vise en viss forsiktighet med å ta i bruk slike sanksjoner, eller tvangsmidler, i saker av så følsom karakter.

Dessuten; det er foreldrene som normalt er best til å vurdere hva som er til barnets beste. I de fleste tilfelle er dette kloke vurderinger, der barnas interesser blir ivaretatt på en god måte. Så er det jo slik, at foreldre har rett til både å ta gode, men også dårlige beslutninger på vegne av barna sine. Vi har sett mange eksempler på det i våre omgivelser, og skal jeg reflektere over hvordan jeg har vært som far, har det også vært tatt beslutninger jeg har angret på.

I tillegg stilte vi opp ytterligere tre kriterier:

– Er opplysningene publisert mot barnets vilje?
– Publiserer foreldrene opplysningene om barnet for å fremme sine egne interesser eller rettigheter (for eksempel i forbindelse med en barnefordelingssak)
– Opplysningenes art; er de for eksempel krenkende, er de latterliggjørende eller kanskje av seksualiserende karakter.

Hva la vi så mest vekt på i den konkrete saken?

Først og fremst at formålet med videoen var å rette kritikk mot helsevesenet og barnevernet, for feilbehandling og tvangsbruk og tvangsmedisinering. Her mente vi at foreldrene måtte ha et relativt stort handlingsrom, særlig når de fremførte kritikken på vegne av barnet, som de mente hadde blitt utsatt for en urett. Jeg er ingen ekspert på ytringsfrihet, men vil mene at vi her er i kjernen av nettopp dette viktige prinsippet.

Vi la også vekt på at det ble rettet kritikk mot offentlige myndigheter og offentlige tjenesteytere. Det kan være uheldig at man «bruker» et statlig organ til å sensurere kritikk mot andre offentlige organer.

Endelig la vi vekt på at publiseringen i filmen hadde et begrenset skadepotensiale for barnet, og at den først og fremst ville skape stor sympati for barnet og hans foreldre. Det viste også reaksjonene på sosiale medier etterpå, som i stor grad ga foreldrene støtte, selv om det rent juridiske selvsagt ikke skal tillegges vekt.

Konklusjonen var at filmen var en ytring som var vernet av ytringsfriheten, og at personopplysningsloven ikke kom til anvendelse.

Det er ikke gitt at vi hadde kommet til samme konklusjon om det hadde vært ganske beskjedne endringer i så vel eksponering som budskap. Dessuten er saker vi har sett, men ikke vurdert, mer sammensatte. Kanskje er det navngitt, eller identifiserbart, helsepersonell på filmen. Kanskje er ordbruken truende? Kort sagt, dette er vanskelig saker.   

Så hvordan griper vi an slike situasjoner? Er hard håndheving fra Datatilsynet, eventuelt politiet veien å gå? Skal man begrense muligheten til å filme i situasjoner som her beskrevet? Eller er kloke samtaler med foreldre som står på randen av desperasjon veien å gå?