Som enkeltperson kan du klage til Datatilsynet dersom du har opplevd noe du mener er et brudd på personvernregelverket.

De siste årene har Datatilsynet opplevd en markant økning i antall klager vi mottar, og veksten tok skikkelig fart i 2025. Fra 2024 til 2025 mer enn doblet antallet seg, fra 902 til 1848 klager. Basert på antallet klager så langt i år, er det mye som tyder på at denne trenden fortsetter.

Denne økningen sammenfaller med en annen trend: Offentlig sektor i hele landet opplever en dramatisk økning i saker fra enkeltpersoner som er utformet ved hjelp av generativ kunstig intelligens (KI), mer spesifikt språkmodeller som for eksempel ChatGPT eller Gemini.

I Datatilsynet har vi analysert klagene som virker å være generert ved hjelp av KI. Ikke bare får vi flere klager, men klagene som er skrevet ved hjelp av KI er ofte vanskeligere og mer tidkrevende å behandle på vår kant.

Hvor mange klager får vi som virker å være KI-generert?

For å finne ut i hvor stor grad KI blir brukt i klager, har vi gått igjennom klagene fra noen utvalgte måneder i løpet av det siste året.

Vi delte klagene i tre kategorier:

• Uten KI – Klager som ikke ser ut til å ha vært laget ved hjelp av språkmodeller
• Hybrid – Klager som ser ut til å være delvis skrevet selv og delvis skrevet ved hjelp av språkmodeller
• Med KI – Klager som gjennomgående hadde et karakteristisk preg av å være skrevet av enspråkmodell

Se kriteriene vi brukte for å vurdere hvorvidt en klage er KI-generert eller ikke nederst i denne teksten.

Ett av funnene våre var at andelen klager vi mottok, som hadde et karakteristisk KI-preg gjennom hele teksten, økte fra 15 prosent i mars 2025 til 34 prosent i desember 2025 (se figur over). Dette betyr at ved årets slutt kan så mye som én av tre klager ha blitt utformet med hjelp av KI.  

For å få et innblikk i når denne trenden startet, sammenlignet vi også klagene vi mottok i mai 2024 med samme måned i 2025. I mai 2024 var det kun 2 prosent av klagene som hadde et karakteristisk preg av å være utarbeidet ved hjelp av KI, mot 23 prosent i 2025. Siden den tid har altså andelen vokst ytterligere

Hvordan påvirker KI saksbehandlingen?

Mange av de KI-genererte klagene mangler en beskrivelse av hva som faktisk har skjedd, og dokumentasjon på kontakt med virksomheten eller personen som de ønsker å klage på. Dette gjelder spesielt de tilfellene der klageren i liten grad redigerer tekstforslaget fra språkmodellen før de sender klagen til oss.

Vi ser også ofte at slike klager inneholder overflødig og generell informasjon, og kan dermed bli svært omfattende. Klagere presenterer gjerne en rekke klagemål og henviser til bestemmelser i lovverket som angivelig har blitt brutt, gjerne også bestemmelser som ikke gir klageadgang, eller ikke eksisterer. Resultatet ser imponerende ut, men mangler ofte vesentlig eller korrekt informasjon.

På mottakersiden sitter en saksbehandler som må forholde seg til store mengder tekst, et mangelfullt faktagrunnlag, og hvor det er uklart hva klageren egentlig ønsker å klage på. For å kunne behandle saken må saksbehandleren avgrense klagen og etterspørre nødvendig informasjon fra klager, et merarbeid som gir lengre saksbehandlingstid.   

Klage til Datatilsynet? Bare fakta, takk!

Enten du skriver klagen ved hjelp av KI eller helt for egen maskin: Her er noen tips til deg som skal sende inn en klage som kan bidra til mest mulig effektiv og god behandling.

Sørg for at klagen inneholder:

1.  En kort forklaring om hva den du klager på har gjort med dine personopplysninger som du mener er ulovlig.

For eksempel: «Min arbeidsgiver har satt opp kameraer på min arbeidsplass som peker mot min arbeidsstasjon, lageret og pauserommet. Sjefen min bruker opptakene til å kontrollere eller sjekke om jeg gjør jobben min riktig. Sjefen sitter hjemme og følger med på hva jeg gjør og ringer for å kjefte når hen mener jeg gjør noe galt.»

2. Dokumentasjon på hvilken kontakt det har vært med virksomheten eller personen du klager på. Om dere ikke har vært i kontakt, forklar hvorfor.

For eksempel: «Jeg har sendt en epost til sjefen min og sagt ifra om at dette ikke er ok, og fikk beskjed om at jeg bare måtte finne meg i det eller slutte. Se vedlagt e-postutveksling».

Det er ikke nødvendig å vise til hvilke bestemmelser i regelverket som kan ha blitt brutt, eller hva Datatilsynet skal gjøre for å løse saken. Dette er oppgaver som Datatilsynet selv vil kunne identifisere basert på faktagrunnlaget.

Hva så vi på for å vurdere om klagen var utformet ved hjelp av KI?

• Format: Hyppig bruk av fet skrift, punktlister, lange tankestreker m.m.
• Språk og tone: Uvanlig korrekt og polert språk, henvisninger til lovhjemler, krav m.m.
• Struktur: Rapportformat, lange avsnitt, generelle argumenter m.m.
• Innhold: Mangler detaljer som dato, navn, hendelser og steder, kommunikasjon m.m.

Årsrapporten for 2025 teiknar eit bilete av eit år med høg aktivitet og ein digital kvardag i rask endring. Vi ser at teknologien grip djupare inn i liva våre enn før, noko som stiller nye krav til oss som tilsynsstyresmakt og til verksemdene der ute. For å gje eit bilete av situasjonen, vil eg løfte fram tre trendar som særleg har markert seg, og som vi veit vil krevje mykje av oss også i tida som kjem.

Kraftig auke i talet på klager – ved hjelp av kunstig intelligens (KI)

Talet på klagesaker auka med heile 105 prosent frå 2024. Dette er klager frå enkeltpersonar som meiner at rettane deira er brotne. Auken i klager har skjedd over tid og er ikkje overraskande. Men ein ny, tydeleg trend vi ser, er at mange av klagene som vert sendt inn til oss, er utforma ved hjelp av KI-verktøy. Dette gjev oss fleire og meir komplekse klager. Vi ser at mange av KI-klagene er generelle og i liten grad faktabaserte, noko som gjer saksbehandlinga vår meir tidkrevjande.

Vi arbeider konstruktivt med å møte denne utviklinga, med rettleiing eksternt og forsvarleg bruk av KI og andre verktøy i den interne drifta vår. Vi bruker KI mellom anna som eit støtteverktøy i saksbehandlinga, og håper på sikt at dette vil hjelpe oss å handtere klagene både effektivt og med høg kvalitet.

Personvernet til barn og unge under press

Personvernet til barn og unge har vore eit av våre prioriterte område i 2025. Vi gjennomførte tilsyn med skular i 50 kommunar over heile landet. Målet var å undersøkje korleis personvernet til elevane blir ivareteke i digitale læringsplattformer som blir brukte i undervisninga. Funna var alarmerande. Hundrevis av digitale verktøy blir ikkje vurderte godt nok før dei blir tekne i bruk. Fleire kommunar uttrykkjer også eit stort behov for betre og meir omfattande koordinering når det gjeld vurdering av personvernet i dei digitale læringsverktøya.

Personvernet til barn og unge var også tema då regjeringa la fram forslag til ei ny lov om aldersgrenser i sosiale medium. Her bidro Datatilsynet med å synleggjere personvernkonsekvensane i den offentlege debatten og i høringssvaret vårt.

Vi har også laga eit nytt støtteverktøy for foreldre i samarbeid med Utdanningsdirektoratet. Verktøyet er gratis tilgjengeleg på nettstaden Dubestemmer.no og skal hjelpe foreldre med å snakke med kvarandre og med barna sine om personvern og digital dømmekraft.

Kunstig intelligens og ei uroleg verd

Det siste året var dessutan prega av auka bekymring rundt korleis dei internasjonale teknologigigantane tek vare på personvernet, særleg når det gjeld trening av KI-modellar. Dette har vi følgt opp i det internasjonale arbeidet vårt inn mot Det europeiske personvernrådet (EDPB). Vi publiserte mellom anna rettleiing for å hjelpe enkeltpersonar med å reservere seg mot at opplysningane deira blir brukte til KI-trening på ulike plattformer då dette vart lansert.

Personvern er ein menneskerett. Datatilsynet har ei nøkkelrolle i å bidra til å sikre at personvern er ein del av det solide fundamentet som må liggje til grunn for å kunne nytte moglegheitene i kunstig intelligens, setje fart på den nødvendige omstillinga i samfunnet og for å fremje innovasjon. I den geopolitiske situasjonen vi har i dag, må vi likevel tenkje både innovasjon og tryggleik samstundes. Skal vi lage robuste og trygge løysingar for framtida, er vi heilt avhengige av at konfidensialitet, integritet og tilgjengelegheit ligg som ein grunnmur i all utvikling som blir gjort.

Årsrapporten for 2025

Dette er berre ein liten smakebit av det som stod på agendaen vår i fjor – og som framleis vil vere noko vi følgjer nøye med på framover. For det fulle biletet vil eg tilrå eit djupdykk i årsrapporten for 2025.

Dette innlegget er skrevet av Line Coll, direktør i Datatilsynet, og Kari Laumann, seksjonssjef for utredning, analyse og politikk i Datatilsynet. Innlegget ble først publisert i Altinget 28.01.2026.

Her hjemme har vi akkurat sparket i gang 2026, som av myndighetene er utpekt som Totalforsvarsåret. På bortebane ser vi at gamle allianser knaker og at den gamle regelbaserte verdensordenen utfordres. Teknologi har blitt et sentralt maktmiddel i geopolitikk, og personvern spiller en stadig viktigere rolle i sikkerhetspolitikken.

Tekoligarker og avhengighet

Store deler av Norges digitale infrastruktur er levert av en håndfull amerikanske selskaper. Disse selskapene er ikke bare teknologileverandører, men også globale maktaktører, og leverer alt fra fiber, datasentre, skytjenester og operativsystemer, både i privat og offentlig sektor i Norge.

Tekoligark var årets nyord i 2025. Begrepet viser til en ny maktkonsentrasjon der økonomisk, teknologisk og politisk innflytelse smelter sammen. Mange av teknologiselskapene har tette bånd til Trump-administrasjonen og liker ikke reguleringer som står i veien for kommersiell handlefrihet.

Det kommer stadig nye eksempler på hvilke konsekvenser dette har i praksis. Da Microsoft stengte e-postkontoen til sjefsanklageren i Den internasjonale straffedomstolen (ICC), ble mange europeiske land minnet om hvor sårbare vi er. Utestengelsen skjedde etter amerikanske sanksjoner mot domstolen, som følge av arrestordre mot statsminister Netanyahu og andre israelske tjenestemenn for påståtte krigsforbrytelser i Gaza.

I Kina, den andre teknologiske stormakten i verden, kan myndighetene pålegge kinesiske selskaper å dele personopplysninger med dem. Diskusjonen om de hundrevis av kinesiskproduserte bussene som kjører rundt i Norge er også illustrerende. Busser utgjør kritisk infrastruktur i for eksempel evakueringssituasjon – og spørsmålet som er reist er om disse kan fjernstyres eller settes ut av drift av produsenten.

Europeiske verdier under press

Personopplysningene våre befinner seg midt oppi det hele. De er tett vevd inn i tjenestene og den digitale infrastrukturen som kan utnyttes, enten til angrep, overvåking, påvirkning eller manipulering av informasjon.

Som et lite og sårbart land har Norge en lang tradisjon for å støtte opp under en regelbasert verdensorden. For å møte en fremtid som utfordrer denne tradisjonen ser vi et tydelig behov for å vurdere graden av kontroll vi har over teknologisk infrastruktur og dataene som flyter i den.

Personvernregelverket i Europa er ikke bare er et vern for den enkelte, men også et uttrykk for europeiske verdier og strategiske interesser. Kravene til dataminimering, rutiner og informasjonssikkerhet styrker den digitale beredskapen i norske virksomheter så vel som samfunnet som helhet. Godt personvern i norske virksomheter styrker samfunnets evne til å stå imot press, påvirkning og digitale angrep.

Personvern som kollektivt vern

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon må personvern forstås som en integrert del av Norges totalberedskap. Skal Norge lykkes i Totalforsvarsåret 2026, må personvern, regulering og digital infrastruktur ses i sammenheng – som en del av vårt kollektive vern.  Vi mener det er på tide å få på plass en helhetlig nasjonal plan for digital suverenitet som forener og balanserer innovasjon, sikkerhet og personvern.

Innlegget er skrevet av juridisk direktør Erlend A. Methi og juridisk spesialrådgiver Miriam Karlsen. Det stod først på trykk i DN 24.11.2025

I fjor forsøkte svindlere å tappe norske banker for over 4,2 milliarder kroner. Faktiske tap ble mer enn 1,2 milliarder, en økning på 32 prosent fra året før. DN har i det siste satt søkelys på problemet, og løsningen virker enkel: Mer deling av informasjon mellom banker, politi og andre aktører, slik også et nytt lovforslag legger opp til.

Datatilsynet støtter forslaget i stort. Vi har i høringsuttalelsen vår bygget på erfaringer fra vår regulatoriske sandkasse med Finanstilsynet og flere finansforetak, der vi diskuterer rammer for hvordan svindel kan forebygges i praksis. En erfaring er tydelig: Informasjonsdeling er viktig, men likevel bare ett virkemiddel.

Andre midler handler gjerne om strengere kontroll av eID, mindre vekt på lettvinte digitale løsninger og tettere samarbeid på tvers av sektorer.

En annen erfaring er at det ikke er personvernforordningen (GDPR) som har hemmet deling, men nasjonale regler om taushetsplikt i finansforetaksloven. Det er disse som nå foreslås endret.

For oss som arbeider i feltet er det ikke ukjent at GDPR brukes som syndebukk, mens bildet i realiteten er mer nyansert og kan handle om manglende tekniske løsninger, kommersielle prioriteringer, overforsiktige fortolkninger, ønske om brukervennlighet og digitaliseringstempo – eller rett og slett andre hensyn og krav.

Forordningen åpner for deling av personopplysninger når det tjener viktige allmenne interesser, som svindelbekjempelse. Ved å gjøre GDPR til festbrems, risikerer vi at diskusjonen ikke kommer dit den bør: Til de virkelige utfordringene og løsningene. Hvordan sikrer vi målrettet og trygg informasjonsdeling – og rammer, kontrollmekanismer og tiltak som faktisk monner?

Formål og rammer for deling er viktige; ikke fordi personvernet til kriminelle veier tyngre enn kampen mot svindel, men fordi finansforetak forvalter store mengder data om oss alle. Satt sammen kan dette gi et detaljert bilde av folks liv. Det er data med stor verdi, mye skjer bak lukkede dører, og formålsutglidning og feil kan få store konsekvenser.

GDPR er ikke hinderet, men snarere et verktøy for å gjøre datadeling og videre bruk trygg, målrettet og tillitvekkende. Slik kan vi bekjempe svindel effektivt, uten å skylle ut noe annet viktig med badevannet.

Vi får jevnlig mange henvendelser fra personer som er usikre på reglene for egen bruk av kamera eller som opplever å bli urettmessig overvåket. Det er blitt svært enkelt å skaffe kamera i butikker og på nettet, men det er noen regler du bør huske på hvis du skal sette opp kamera utenfor eget hus eller hytte. Vi gir deg derfor her noen gode råd på veien.

(Denne teksten tar blant annet utgangspunkt i Aftenpostens sak «Økt bruk av overvåkingskameraer skaper nabokonflikter. Dette må du vite.» Saken er bak betalingsmur. )

Vi starter med det viktigste du må huske på hvis du vurderer å montere overvåkningskamera på din egen eiendom:

1. Pass på å ikke fange inn annet enn egen eiendom
2. Ikke del opptak på internett uten samtykke
3. Vis hensyn selv om du har rett til å bruke kamera

Hvis du passer på å følge disse punktene, har du allerede kommet langt i de aller viktigste vurderingene som du må gjøre når du setter opp kameraet.

Vi anbefaler også at du ser gjennom kameraveiledningen vår som setter deg nøye inn i regelverket. Den gir deg også eksempler på hva som er greit og ikke greit. Selv om veiledningen først og fremst er rettet mot virksomheter, finner du også råd for deg som er privatperson.

Hva med filming, skilting og private opptak?

Det er mye usikkerhet rundt regelverket på dette området. I fjor mottok veiledningstjenesten vår 326 henvendelser om kameraovervåking av private boliger og hytter, og vi ser at vi nærmer oss samme antall i år. Til nå i år har vi dessuten fått inn 28 klager om temaet, og vi har registrert rundt 180 tips fra enkeltpersoner om kameraovervåking på privat eiendom. Her er noen av spørsmålene som går igjen i henvendelsene til oss:

Hva kan jeg filme lovlig?
Du kan sette opp kamera på egen eiendom slik som ved hus, hage og hytte. Det er da viktig å være oppmerksom på at du ikke kan filme mer enn egen eiendom slik som naboens tomt, offentlig vei, inngangen til leietagere eller andre steder på eiendommen der andre har bruksrett.

Må jeg skilte og informere når jeg har privat kamera, og hvem skal varsles?
Som privatperson har du ikke plikt til å sette opp skilt hvis du bare overvåker utenfor eget hus eller hytte. Her bør du imidlertid tenke deg godt om. Det kan være lurt å informere godt for å unngå misforståelser, og for å vise hensyn overfor gjester og andre besøkende. Alle har rett på privatliv, og personvern er en menneskerett som gjelder både for barn og voksne. 

Skjult overvåking inne i privat hjem kan imidlertid rammes av bestemmelser i straffeloven og vil vanligvis ikke være tillatt, så her er informasjon viktig.

Er det noen forskjell på hvilke regler som gjelder hvis jeg setter opp et privat kamera selv, enn hvis jeg har kamera gjennom et alarmselskap?  
Du har ansvar for å holde deg innenfor reglene, altså kun å overvåke egen tomt, selv om du bruker et alarmselskap. I tillegg må alarmeselskapet følge egne regler for lagring og tilgang til opptak.

Hvor lenge kan jeg lagre opptak?
Hvis du overvåker eget hus eller hytte, gjelder som hovedregel ikke personvernregelverket. Det betyr blant annet at du ikke har plikt til å slette opptakene.

Er det lov å dele film i sosiale medier eller nabolagsgrupper?
Det er som hovedregel ikke lov å dele kameraopptak av andre. Dersom du skal dele bilder, film eller lydopptak av en annen person, må du be om samtykke fra de som er på opptakene før de publiseres. Du kan lese mer om deling av bilder og samtykke på nettsidene våre.

Hva skjer hvis du bryter personvernreglene – hvilke reaksjoner risikerer du?
Datatilsynet har ulike muligheter for sanksjoner, for eksempel vedtak om brudd på loven, og pålegg om stans. Dersom overvåkingen er skjult eller på andre måter krenker privatlivets fred, kan den også anmeldes til politiet som har egne sanksjonsmuligheter.

Hva gjør du hvis du opplever å bli ulovlig overvåket av naboen eller på fellesarealer?
Vi i Datatilsynet er opptatt av at du skal si klart ifra hvis du opplever å bli urettmessig overvåket. Snakk med den som har satt opp kameraet først. Det er viktig å si ifra til de som eventuelt filmer og publiserer slik at det fort kan ryddes opp i.  Alle kan dessuten sende inn tips eller klage til Datatilsynet. Saker kan også tas til Konfliktrådet eller Politiet.

Du finner informasjon om hva du kan gjøre hvis du opplever ulovlig kameraovervåking på nettsidene våre. Alle som trenger råd er, også velkommen til å ta kontakt med veiledningstjenesten vår som holder åpent alle hverdager.  

Og til slutt litt om droner…

Nå i disse dronetider får vi også mange spørsmål fra både presse og andre. Når du flyr drone som privatperson og på hobbybasis, må du huske på at din aktivitet potensielt kan virke invaderende for andre mennesker og at du har plikt til å ivareta personvernet deres. Det er altså ikke forbudt å fly drone som lek eller hobby, men det er viktig at du alltid tar hensyn til personvern når du flyr.

Du bør aldri ta bilder, video eller lydopptak av andre mennesker i deres hjem eller i deres hage uten tillatelse fra de som blir avbildet. Du som flyr dronen må altså ta hensyn til at andre kan føle seg overvåket, og du bør være åpen og gi informasjon til de som spør. Les mer i veiledningen vår: Droner – hva er lov?

VG har lansert chatboten heiVG og det har allerede blitt oppdaget at den gir uriktige opplysninger om levende personer. Hvem har ansvaret når chatboten gjør feil?

Feilinformasjon er utvilsomt et samfunnsproblem. Ikke bare gir det folk feil fakta, men det kan også bidra til å svekke tilliten til redaktørstyrte medier hvis de formidler den type informasjon.

Redaktørstyrte medier er én av vår siste, og kanskje viktigste, skanser mot flommen av oppspinn. Hvordan blir det da når VG lanserer en upålitelig chatbot?

Under lanseringen uttalte VG at «Når vi ser tilbake på denne lanseringen om ett eller to år, tror jeg vi potensielt kan omtale den som startskuddet på noe helt nytt for måten journalistikk konsumeres og formidles på.»

En ny måte journalistikk konsumeres og formidles på? Da må det vel være underlagt redaktøransvaret og medieansvarsloven?

Ikke ifølge VG. På nettsiden opplyser de at «heiVG er en ikke-redaksjonell tjeneste og feil kan forekomme.»

Feil kan forekomme? Eksempelet som kom frem i media var uriktig omtale av om en person som hadde begått et lovbrudd. Datatilsynet behandler allerede i dag en klagesak på en annen tjeneste, der en person feilaktig ble beskyldt for å ha drept sine egne barn.

Har det noe å si? Ja. For hvis tjenesten er ikke-redaksjonell så er den underlagt personvernlovgivning hvor et av hovedprinsippene er at personopplysninger skal være korrekte. For selv uriktig informasjon om en person kan være personopplysninger.

En setning på nettsiden om at feil kan forekomme kan ikke unnta en hel tjeneste fra et lovverk som skal sikre den enkeltes beskyttelse. Faren er at vi slutter å bry oss om sannheten hvis vi stadig utsettes for løgn.

Så VG, hva blir det til? Redaktøransvar eller underlagt et regelverk som skal sikre korrekt informasjon?

Utdannings- og forskningskomiteen har nå avgitt sin innstilling om opprettelsen av individregistre over alle barn i barnehager og grunnopplæring. Mandag 26. mai går den til behandling i Stortinget. Til tross for at majoriteten av Stortingets opposisjonspartier går tydelig imot de foreslåtte registrene, ser det ut til at det likevel kan bli flertall for å vedta lovforslaget. Innstillingen viser imidlertid at de fleste er enige om at regjeringen ikke har utredet personvernkonsekvensene godt nok.

Ved å vedta forslaget, aksepteres dermed en stor risiko for at barn og unges personvern nå vil svekkes på uopprettelig vis. I tillegg vil Stortinget gjennom sin aksept muliggjøre ytterligere inngrep ved å gi Kunnskapsdepartementet forskriftshjemler til å utvide individregistrene i omfang og formål. 

Det som overrasker oss mest, er at Høyre og Venstre, som er de eneste partiene som støtter Arbeiderpartiregjeringens lovforslag, i innstillingen snur alle personvernprinsipper og -prosedyrer på hodet. De vil gjennomføre lovarbeidet først, og heller forholde seg til personvernkonsekvensene etterpå. Dette er foruroligende.

Personvernet er under stadig press

To ulike regjeringsoppnevnte personvernkommisjoner har, både i 2009 og 2022, poengtert at barn og unges personvern er under stadig press. Likevel synes ikke myndighetene å kunne stagge sin iver etter å registrere og koble personopplysninger om alle landets innbyggere, innenfor stadig nye områder. I iveren glemmer de å gjøre nødvendige vurderinger av konsekvensene dette medfører for personvernet.

Dette har blitt svært tydelig gjennom de politiske prosessene som danner grunnlag for lovforslaget Stortinget nå skal behandle. 

Stortingets grunnlag for å beslutte opprettelsen av registrene er for svakt

Datatilsynet og Utdanningsforbundet har gjennom lang tid synliggjort hvor mangelfullt Kunnskapsdepartementets lovarbeid har vært. Departementet har blant annet valgt å se bort fra sin egen utredningsinstruks, der det fremheves at tiltak som berører prinsipielle spørsmål må drøftes på en balansert og systematisk måte – en skal «unngå å systematisk overvurdere nyttevirkninger og undervurdere kostnadsvirkninger». 

Som vi gjentatte ganger har påpekt, er ikke dette unngått. Antakelser om individregistrenes potensielle samfunnsnytte overdrives, mens de rent faktiske svekkelsene av personvernet underkommuniseres. Selv om Kunnskapsdepartementet har gjort endringer fra det opprinnelige høringsnotatet til den endelige lovproposisjonen, har det aldri blitt gjort en reell vurdering av de konkrete personvernkonsekvensene opprettelsen av de foreslåtte registrene vil innebære.

Med andre ord preges regjeringens lovforslag av ikke å tilfredsstille forventningene som følger av Norges forpliktelser overfor Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og personvernforordningen. Dermed har heller ikke Stortinget et godt nok grunnlag for å kunne vedta lovendringene som vil gi hjemmel for å opprette individregistrene.

Bedre etter snar enn føre var, Høyre og Venstre?

Personvernkommisjonen anbefalte i 2022 at det skal iverksettes systematiske personvernvurderinger i alle lovarbeider. Dette ble begrunnet med at «dersom personvernkonsekvenser ikke utredes i tilstrekkelig grad som en del av regelverksarbeidet, risikerer vi at det legges til rette for uforholdsmessig store inngrep i personvernet». 

Det ser ut som om Utdannings- og forskningskomiteens medlemmer fra Høyre og Venstre også ser dette, til tross for at de støtter Arbeiderparti-regjeringens individregisterforslag. Medlemmene fra disse partiene, som historisk har vært å anse som personvernpartier som hegner om enkeltmenneskets ukrenkelighet og krav på respekt og vern mot statlig inngripen, forutsetter nemlig at regjeringen ved en eventuell etablering av registrene må gjøre en nøye vurdering av personvernkonsekvensene for barn. Men dette vil i så fall først skje etter at loven er vedtatt, og dermed snur de som sagt alle personvernprinsipper og -prosedyrer på hodet.

Når personvern, som personvernkommisjonen uttrykker det, dypest sett «handler om hvilket samfunn vi ønsker å leve i, i dag og i dagene som kommer», kan man ikke som Høyre og Venstre tilnærme seg personvernspørsmål med innstillingen om at det er bedre etter snar enn føre var. 

I prosessen med å bli verdens mest digitaliserte land risikerer vi å få verdens mest overvåkede innbyggere.

I den norske debatten om personvern vises det gjerne til USA eller Kina når det er behov for eksempler på ukontrollert og inngripende overvåking. Nå holder det å se til våre naboland  for å finne disse eksemplene.

Hva skjer når du digitaliserer en velferdsstat og åpner døren på gløtt for de statlige etterretningstjenestene?

Svensken og dansken

Mye av grunnen til at velferdsstater som Norge, Sverige og Danmark fungerer godt, er at de har tilgang til store mengder digitaliserte data. Norge har mange statlige registre blant annet knyttet til helse, utdanning, arbeid, inntekt, velferdsytelser, straff, skatt og eiendom. Dette gjør det lettere å levere gode tjenester til innbyggerne. Men det har også en risiko. I en gjennomdigitalisert stat ligger potensialet for masseovervåking.

I Danmark pågår det nå en omfattende diskusjon om et nytt lovforslag. Forslaget gir etterretningstjenesten PET lov til å lage en analyseplattform der de kan samle data fra offentlige registre. Det kan for eksempel være informasjon om sykehusbesøk, kontakt med psykiatrien og sosialtjenester. De skal også kunne hente inn data fra sosiale medier – som hva folk skriver, liker og deler – og følge med på hvordan folk beveger seg på internett og i virkeligheten.

Ved hjelp av kunstig intelligens skal PET finne mønstre og peke på mistenkelig atferd. Mange er bekymret for at dette gjør at alle blir behandlet som potensielle mistenkte. Det kan føre til frykt for å ytre seg, og påvirke folks forhold og tilgang til velferdstjenester. Koplingen mellom registre, kunstig intelligens og overvåking er noe Danmark også tidligere har blitt kritisert for, blant annet i en rapport fra Amnesty.

I Sverige er det også snakk om mer overvåkning. Der ønsker myndighetene å gi sikkerhetstjenestene økt mulighet til å overvåke internettrafikk og pålegge meldingsapper å opprette en bakdør for å oppheve kryptering. «Nasjonal sikkerhetslagring» innebærer omfattende innsamling av borgernes datatrafikk ved behov. Målet er å bekjempe digital kriminalitet, men innsamlingen vil omfatte vanlige, lovlydige borgere.

Det er fristende å bruke informasjon som allerede er samlet inn til nye formål. Vi ser denne tendensen også i Norge.

Nye holdninger til bruk og deling av data setter personvernet under press i Norge

Fra fødsels- til dødsmelding, registreres norske borgere i utallige registre og vårt livsløp dokumenteres fra fosterstadiet på helsestasjonen, videre i barnehagen, skolen, helsetjenesten, arbeidslivet og NAV. Vi gir fra oss informasjon til staten som nødvendig ledd i å motta diverse tjenester og velferdsgoder. Opprinnelig har informasjonen vært organisert som små «øyer» i offentlig sektor, og kun vært brukt til det formålet som den ble samlet inn for. Men endringer har skjedd. I vår digitaliseringsiver har vi tilpasset oss en ny måte å forholde oss til data på: den har ofte stor verdi utenfor det opprinnelige formålet. Alle offentlige data anses mer og mer som et statlig felleseie.

Lisa Reutter, som er ekspert på datadrevet offentlig sektor, satte ord på det optimistiske forholdet vårt til offentlige data i en episode av Datatilsynets podkast: «Vi holder data atskilt slik at opplysninger samlet inn i én kontekst ikke skal ha noe å si i en annen. Men ideen om data som en muliggjørende teknologi, bidrar til å flytte grensene for hva vi aksepterer og synes er greit».

Sammenstilling av data skaper uklarheter

På Altinget har det i den siste tiden pågått en debatt om de såkalte individdataregistrene. De forslåtte registrene skal samle mye informasjon om barn i skole og barnehage – som fravær, prøveresultater, spesialundervisning, språkopplæring, foreldrenes bakgrunn og økonomisk situasjon. Disse opplysningene skal igjen kobles med data om foreldre og barnets videre liv, som utdanning, jobb, inntekt og helse, samt foreldrenes livsløp. Forskningen på registrene skal benyttes som kunnskapsgrunnlag for å skape en bedre skole. Datatilsynet har advart mot at store og sammenkoblede registre innebærer en endret maktbalanse mellom myndighetene og enkeltindividet, noe som kan påvirke tilliten til statlige myndigheter negativt.

Forbudet vårt mot Statistisk sentralbyrå (SSB) sin planlagte innsamling av data fra den norske befolkningens dagligvarekjøp i 2023 var et eksempel på det samme. Ideen om å koble bongdata opp mot sosioøkonomiske data slik som husholdningstype, inntekt og utdanningsnivå, var noe vi mente var et uforholdsmessig inngrep i norske borgeres privatliv.

Dette kommer i tillegg til utvidelsene av justismyndighetenes overvåking av borgerne de siste årene, med blant annet lagring av IP-adresser, passasjeropplysninger, Etterretningstjenestens overvåking av internettrafikk og senest PSTs hjemler til å overvåke åpne kilder. Når store deler av kommunikasjonen og kunnskapsinnhentingen vår skjer på digitale plattformer, vil summen av data som samles inn av offentlige og private aktører medføre et stort overvåkingspotensial. Ekstra bekymringsfullt er det når etterretningstjenester kjøper metadata fra apper på det uregulerte markedet, og når Kripos vil bruke private slektsdatabaser i etterforskning.

Alt dette bidrar til å skape uklarhet som forsterker de negative effektene av overvåking og kan svekke personvernet ved at legges press på å utforme tjenester med svakere beskyttelse. Alt dette ble på dramatisk vis satt på spissen i debatten og snuoperasjonen knyttet til sivilbeskyttelsesloven. En situasjon hvor personvernlovgivningen settes til side kan få alvorlige konsekvenser for samfunnet. Det å innføre økte kontrolltiltak på for eksempel internett eller ansiktsgjenkjenning i det offentlige rom vil innebære en svekkelse av sivilsamfunnet. Kontrollmekanismer blir også satt under press i krisesituasjoner. Det er ingen tvil om at Datatilsynet opplevde det svært krevende å si nei til Smittestopp-appen under Covid.

Overvåkingspotensialet i en gjennomdigitalisert stat

At hvert enkelt tiltak kan aksepteres som et nødvendig inngrep i personvernet, kan isolert sett fremstå tilforlatelig. Advokatforeningen har i en kronikk påpekt dilemmaet under overskriften «Jeg vil svekke rettsstaten – gi meg en hjemmel!». Det at nye tiltak hjemles, begrenser ikke nødvendigvis skadevirkningene av selve inngrepet. Mulighetene og hjemlene for sammenkobling av ulike offentlige registre eller private datasett gjør uforutsigbarheten for den enkelte desto større.

Det er godt dokumentert at økt overvåkingstrykk påvirker vår ytre frihet, hvordan vi lever, kommuniserer og bruker tjenester. Enda mer bekymringsfullt er at den også truer vår indre frihet – mange begynner å føle seg overvåket hele tiden. Det er ikke uten grunn at den nye KI-forordningen forbyr bruk av kunstig intelligens som manipulerer folk til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort.

Datatilsynet vil advare mot et samfunn hvor all offentlig informasjon og private data samles og gjøres tilgjengelig for nye formål og bruksområder. Et demokrati kjennetegnes ved at det er borgerne som kontrollerer staten, ikke motsatt. Norge, Sverige og Danmark ligger fortsatt på topp på internasjonale demokratiindekser, men vi kan ikke ta slike målinger for gitt. Det fremstår som et paradoks at suksessen til de skandinaviske velferdsstatene – å bruke store mengder data til å levere gode velferdstjenester – kan gjøre oss ekstra sårbare.

Det kan være fristende å se til våre naboland når vi utformer politikk som skal løse fremtidens utfordringer. Men uansett om målet er velferd, forskning eller sikkerhet, er det viktig at politikerne er bevisst det enorme overvåkingspotensialet som ligger i en heldigital og gjennomregistrert stat.

Registerdataforskerne Fartein Ask Torvik, Camilla Stoltenberg, Martin Flatø og Karin Monstad skriver i sitt innlegg på Altinget 30. april 2025, at Datatilsynet og Utdanningsforbundet tegner et skremmebilde av de foreslåtte individregistrene over barn i barnehager og grunnopplæring. De antyder også at vi ikke ser nytten av kunnskap, for å utvikle tilbudet til landets barnehagebarn og elever.

Selv tegner de et vrengebilde av det vi faktisk har skrevet, og bidrar dermed til en avsporing av debatten om hvordan regjeringens lovforslag utfordrer barn og unges menneskerettslige, grunnlovfestede rett til personvern.

Personvern og menneskerettigheter er ikke en avsporing

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 slår fast at offentlige myndigheter kun kan gjøre inngrep i privatlivet, herunder i retten til personvern, dersom inngrepet har lovhjemmel og er nødvendig for å ivareta andre demokratiske samfunnsverdier. Tilsvarende følger også av grunnleggende personvernprinsipper, blant annet regulert i personvernforordningen.

Nødvendighetskriteriet i EMK forutsetter at det gjøres en avveining mellom de ulike hensynene, i dette tilfellet hvilke personverninngrep lovforslaget innebærer opp mot nytteverdien av det. Våre henvisninger til menneskerettighetene retter seg nettopp mot hvordan lovforslaget legger grunnlag for disse avveiningene, og vårt gjennomgående hovedpoeng har vært at dette er mangelfullt.

Vi har påpekt at personvernkonsekvensene ikke har blitt tilstrekkelig presentert og vurdert, og at behovet for, og nytteverdien av, registrene ikke har blitt drøftet på en overbevisende måte. Regjeringens lovforslag har med andre ord klare mangler sett opp mot forventningene som følger av EMK artikkel 8, og vi er derfor grunnleggende uenige i de fire forskernes påstander om at koblingen til menneskerettigheter er en avsporing.

Sammenligningen med eksisterende helseregistre bommer

Ask Torvik, Stoltenberg, Flatø og Monstad sammenligner de foreslåtte individregistrene med de lovregulerte helseregistrene vi allerede har i Norge. Med dette argumenterer de for opprettelsen av nye registre, ved å anføre at det allerede registreres mer inngripende opplysninger om barn andre steder. Vi mener dette uttrykker en bagatellisering av personvernkonsekvensene som følger med opprettelsen av individregistrene.

Det er her nødvendig å påpeke at det er en vesensforskjell i reguleringsformen av helseregistrene, sett i forhold til de foreslåtte individregistrene over barn i barnehager og grunnopplæring. Helseregistrene er tematisk avgrenset, og helseregisterloven – som gir hjemmelen for opprettelse av helseregistrene – inneholder en rekke krav knyttet til behandling av personopplysninger. I tillegg reguleres hvert enkelt register nærmere i dedikerte forskrifter.

De foreslåtte individregistrene skal hjemles i barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven, uten at det medfølger tilsvarende krav og plikter som helseregisterloven gir. Dette innebærer at garantiene som ligger i lovregulert behandling av personopplysninger, vil være svakere ivaretatt i individregistrene enn i helseregistrene. Når det samtidig åpnes for at det gjennom forskrift skal være mulig å endre registrene, og dermed også premissene for opprettelsen av dem, blir det heller ikke mulig å overskue de langsiktige personvernkonsekvensene av regjeringens forslag.

Ulike fagfelt har ulike kunnskapsbehov

De fire forskerne går også langt i å fremstille Datatilsynet og Utdanningsforbundet som kunnskapsfiendtlige. De hevder blant annet at vi skulle mene at barnehager og skoler ikke trenger mer kunnskap. Dette er åpenbart å legge ord i munnen på oss, og samtidig tåkelegge at spørsmålet om å opprette de foreslåtte individregistrene må besvares etter en reell avveielse av personverninngrepet opp mot nytteverdien. Dette gjøres på sviktende grunnlag når personverninngrepet underkommuniseres, og den påståtte nytten samtidig mangler en overbevisende underbygning.

For to år siden la kvalitetsutviklingsutvalget frem sin NOU 2023:1 Kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling i skolen. Et kunnskapsgrunnlag. Det bredt sammensatte utvalget utredet nettopp spørsmålet om hvilke behov ulike nivåer i skolesektoren har for informasjon og støtte til å drive kvalitetsutvikling. Det var ingenting i deres analyser som peker i retning av at nasjonale myndigheter trenger å registrere og sammenkoble individdata for å kunne ivareta sitt ansvar, ei heller at det eksisterer store kunnskapshull som bare kan tettes med omfattende registrering og kobling av barns personopplysninger.

Datatilsynet og Utdanningsforbundet er med andre ord ikke imot kunnskap, men lovforslaget gir ingen overbevisende begrunnelser for at kunnskapen som skal komme ut av registerdataforskningen er nødvendig eller viktig nok, til å veie opp for det omfattende personverninngrepet individregistrene medfører. Som vi har skrevet tidligere, holder det ikke å sette en reell svekkelse av personvernet opp mot antakelser og forhåpninger om at registrene skal være til barnas beste. Nytteverdien må presenteres som mer enn en generell ønsketenkning.

Stortinget må ikke la seg avlede – registrene truer barns personvern

Etter omfattende kritikk i en mengde høringsinnspill, har Kunnskapsdepartementet gjort flere endringer i lovforslaget som Stortinget nå skal behandle. Disse endringene er gjort med mål om å redusere personvernkonsekvensene i forhold til det opprinnelige høringsnotatet, men vi mener fortsatt at lovforslaget som legges til grunn for opprettelsen av individregistrene er mangelfullt.

Konsekvensen av manglene er at Stortinget ikke i tilstrekkelig grad blir satt i stand til å gjennomføre avveiningen mellom de reelle fordelene og ulempene de foreslåtte individregistrene over alle barn i barnehager og grunnopplæring medfører. Som vi tidligere har kommentert, utfordrer dette tilliten til offentlige myndigheter, og grunnleggende demokratiske verdier.

Datatilsynet og Utdanningsforbundet håper derfor Stortingets politikere ikke lar seg avlede av lettvint retorikk, og fordreining av hva dette egentlig handler om. For oss er det viktig å presisere at det ikke er snakk om små, tilforlatelige endringer av barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven. Det dreier seg om opprettelsen av store, inngripende individregistre som rent faktisk utfordrer både det grunnlovfestede vernet av barns personlige integritet og personvernet som demokratisk samfunnsverdi.

Forslaget om et nasjonalt individregister for barn dreier seg ikke om små, tilforlatelige endringer av barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven. Det handler om opprettelsen av store, inngripende individdataregistre som både utfordrer det grunnlovfestede vernet av barns personlige integritet og personvernet som demokratisk samfunnsverdi, skriver Camilla Nervik og Geir Røsvoll.

Regjeringen har nå lagt frem en lovproposisjon for å kunne registrere en mengde personopplysninger om alle barn og unge i Norge. Opplysningene skal kunne kobles med annen informasjon om barna og deres familier. Lovendringene gir dermed staten mulighet til å overvåke oss alle gjennom livet – fra vugge til grav.

Registreringen av personopplysningene vil skje uten at noen skal bes om samtykke, eller få mulighet til å reservere seg. At den enkelte ikke skal gis mulighet til selv å bestemme over egne personopplysninger, begrunnes med en risiko for at registrene da ikke vil oppfylle sin hensikt. Det anføres at den enkeltes valgfrihet vil medføre skjevrepresentasjon, og at dette særlig vil gå utover de sårbare barna som ofte er underrepresentert i forskning basert på utvalgsundersøkelser. Med dette som bakteppe hevder ulike statlige aktører, som Kunnskapsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Barneombudet, at opprettelsen av de foreslåtte individregistrene er helt nødvendige og til «barnets beste». 

Utdanningsforbundet og Datatilsynet mener at de foreslåtte registrenes påståtte nytteverdi mangler en overbevisende underbygning. Vi undres: Hvor ble det av vurderingene av barnas personvern? Er det ikke til barnets beste at deres lovfestede rett til vern om sin personlige integritet ivaretas?

«Barnets beste» er ikke et argument i seg selv

Det er ikke mer enn tre år siden personvernkommisjonen poengterte følgende:

«Hva som vil være til beste for det enkelte barn i en konkret situasjon, beror på en individuell og konkret vurdering.»

Det samme uttrykker FNs barnekomité i sin generelle kommentar til barnekonvensjonens artikkel 3 om barnets rett til at hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn.

Kunnskapen de foreslåtte individregistrene angivelig vil gi oss, rommer ikke den faktiske konteksten det enkelte barn inngår i. Den gir ikke svar på hvilke grunner barnet har for å gjøre som det gjør, eller hvorfor deres liv – både i og utenfor barnehagen og skolen – tar den retningen det tar. Å påstå at opprettelsen av individregistrene er til barnets beste, er med andre ord direkte misvisende.

Det holder altså ikke bare å påstå at registerdata er til barnets beste, ved å hevde at individregistrene «fremmer barns beste generelt» og vil «være til barns beste på et overordnet nivå», slik Kunnskapsdepartementet har gjort i sitt høringsnotat.

«Barnets beste» er ikke et argument i seg selv. 

Kunnskapsmangel er ikke problemet

Det er vanskelig å se hvordan inngrepene den enkelte må tåle, vil gi direkte verdi tilbake til den som «betaler kostnaden» i form av svekket personvern. Det hevdes at kunnskapsgrunnlaget fra individregistrene skal bidra til utviklingen av bedre skoler og barnehager, men det er uklart hva som egentlig skal endres og forbedres i praksis.

Forskning på registerdata frembringer gjennomsnittskunnskap om grupper av mennesker som deler noen bestemte kjennetegn. Denne typen kunnskap virker sikkert verdifull for den offentlige forvaltningen, men vi mener det er for enkelt å konkludere med at kunnskapen dermed er til barnets beste.

For lærerne i landets barnehager og skoler, er slik gjennomsnittskunnskap til liten nytte i møte med helt unike mennesker. Det er ikke primært individdatabasert kunnskap barnehagene og skolene mangler for å kunne ivareta barnets beste, men at kunnskapen vi allerede har om det som står i veien for å oppfylle barnas rettigheter, omsettes til handling.

Det reelle personverntapet må trumfe usikre gevinstforhåpninger

Et grunnleggende personvernprinsipp, slik det går frem av den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8, er at ethvert inngrep i personvernet skal avveies mot nytteverdien og formålet som begrunner inngrepet. 

Det er ingen tvil om, og heller ingen som synes å være uenig i, at opprettelsen av individregistrene innebærer et rent faktisk inngrep i personvernet. Hver ny personopplysning som registreres, og hver kobling som gjøres med andre opplysninger, øker dette inngrepet. Samtidig er det heller usikkert om omfattende registrering av barns personopplysninger fra barnehage og skole, og koblingen av disse opp mot en mengde andre opplysninger, vil føre til at barnehage- og skoletilbudet blir bedre for den enkelte.

De som ønsker at individregistrene opprettes, setter med andre ord et reelt personverninngrep opp mot antakelser og forhåpninger om at registrene vil være til barns beste. Vi mener det reelle tapet av personvern må vurderes nøye, og at eventuelle positive gevinster må presenteres som mer enn en generell ønsketenkning.

Nå må Stortingets politikere være seg sitt ansvar bevisst

Snart skal Stortinget behandle regjeringens lovforslag. For oss er det viktig å understreke at dette ikke dreier seg om små, tilforlatelige endringer av barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven. Det handler om opprettelsen av store, inngripende individdataregistre som både utfordrer det grunnlovfestede vernet av barns personlige integritet og personvernet som demokratisk samfunnsverdi.

Dette må i stor grad forstås som et samvittighetsspørsmål, og Datatilsynet og Utdanningsforbundet ønsker å minne landets stortingspolitikere om deres individuelle ansvar for å vurdere det reelle personverninngrepet som følger av registrene, og ber dem stille seg følgende spørsmål:

Kan lovforslagene virkelig sies å være til barnets beste, når det ikke tas hensyn til barnas grunnleggende personvernrettigheter?