Personvernbloggen

Da samfunnet stengte ned i mars, ble vi alle kastet ut i ukjent territorium. Arbeidsplasser og restauranter skalket lukene. Å vandre gatelangs i Oslo på kveldstid minnet om å bevege seg i et dystopisk framtidsscenario.  Den levende byen ble over natten nærmest forlatt og en merkelig stillhet senket seg.

Et sted stillheten ikke akkurat senket seg var i min families leilighet.

Som far til to små barn var jeg én av de mange som ble hasterekruttert til jobben som hjemmeskolelærer, turleder og fredsmekler, en stilling jeg til da var vant til å tre inn i når helgen kommer. Da skolen og barnehagen åpnet igjen, med påfølgende champagnespretting og stormende jubel, satt jeg igjen med flere til dels motstridende erfaringer.

Siden innføringen av ny personvernforordning har flere norske kommuner fått hard medfart for sin manglende evne til å beskytte sine barns personopplysninger i skolen. Datatilsynet har skrevet ut flere overtredelsesgebyr, men samtidig pekt på at det muligens er for krevende, komplisert og viktig at hver enkelt kommune skal utforme og være ansvarlige for egne strategier og systemer. Rett før nedstengingen så vi en reell bevegelse i retning av en nasjonal strategi for å gi norske barn beskyttelsen de har krav på.

Hjemme i leiligheten gikk dagene sin kaotiske gang med to foreldre på et provisorisk hjemmekontor og to barn revet løs fra sine faste rutiner. Hver dag satte én av oss seg ned med førsteklassingen for å trekke streker mellom ord, trylle fram M’er på en linje og etablere harmoniske tiervenner. Min beundring og respekt for lærerne som støttet oss gjennom denne prosessen kunne ikke vært større. Hver dag var en ny dagsplan på plass som pedagogisk og målrettet ledet oss gjennom dagen.

Samtlige elever på min datters skole har egen iPad. Jevnlig tikket det inn meldinger fra skoleledelsen som inneholdt ord og formuleringer som får det til å gå kaldt nedover ryggen på informasjonssikkerhetseksperter. «Vi tar i bruk digitale løsninger som vi ikke er øvet til å bruke». «Vi tar i bruk nye kanaler for videosamarbeid». «Det blir en bratt læringskurve».

Nedstengingen, som skjedde på få dagers varsel, tvang norske skoler til å ta i bruk mange ulike verktøy uten å gjennomføre grundige og nødvendige sikkerhets- og personvernkonsekvensanalyser.

Tall fra veiledningstjenesten viser at veldig mange av henvendelsen vi fikk fra skolesektoren kom fra førstelinjen, altså fra lærerne selv. Det er ikke et godt tegn.

Den største tabben vi kan gjøre nå er å tenke at koronavirusets innvirkning på norske kommuners digitaliseringsarbeid i skolen var en velsignelse i forkledning. Tvert imot må vi holde fast ved innsikten om at veldig mye jobb gjenstår før norske barns personvern er godt nok ivaretatt. Det betyr at beslutningstakere i flere departementer, direktorater og forbund må gjøre alvor av intensjonen om å etablere en nasjonal strategi for dette arbeidet, og tette hullene som har ført til så mange personvernskandaler. På samme måte som for mye annet, ble dette arbeidet satt på vent da pandemien rammet Norge. Det må ikke forveksles med at oppgaven er løst.

I neste uke returnerer min datter til skolebenken, og jeg ber til høyere makter om at jeg skal slippe en ny runde med hjemmeskole. Jeg er dypt imponert over hvordan min datters lærer tok utfordringen med hjemmeskole på strak arm, og håper jeg om ikke så lenge kan si det samme om beslutningstakerne høyere opp i systemet.