Personvernbloggen

Innlegget er skrevet av fungerende juridisk direktør Camilla Nervik og leder i Utdanningsforbundet, Geir Røsvoll. Det sto først «på trykk» på altinget.no 11. april 2025.

Forslaget om et nasjonalt individregister for barn dreier seg ikke om små, tilforlatelige endringer av barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven. Det handler om opprettelsen av store, inngripende individdataregistre som både utfordrer det grunnlovfestede vernet av barns personlige integritet og personvernet som demokratisk samfunnsverdi, skriver Camilla Nervik og Geir Røsvoll.

Regjeringen har nå lagt frem en lovproposisjon for å kunne registrere en mengde personopplysninger om alle barn og unge i Norge. Opplysningene skal kunne kobles med annen informasjon om barna og deres familier. Lovendringene gir dermed staten mulighet til å overvåke oss alle gjennom livet – fra vugge til grav.

Registreringen av personopplysningene vil skje uten at noen skal bes om samtykke, eller få mulighet til å reservere seg. At den enkelte ikke skal gis mulighet til selv å bestemme over egne personopplysninger, begrunnes med en risiko for at registrene da ikke vil oppfylle sin hensikt. Det anføres at den enkeltes valgfrihet vil medføre skjevrepresentasjon, og at dette særlig vil gå utover de sårbare barna som ofte er underrepresentert i forskning basert på utvalgsundersøkelser. Med dette som bakteppe hevder ulike statlige aktører, som Kunnskapsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Barneombudet, at opprettelsen av de foreslåtte individregistrene er helt nødvendige og til «barnets beste». 

Utdanningsforbundet og Datatilsynet mener at de foreslåtte registrenes påståtte nytteverdi mangler en overbevisende underbygning. Vi undres: Hvor ble det av vurderingene av barnas personvern? Er det ikke til barnets beste at deres lovfestede rett til vern om sin personlige integritet ivaretas?

«Barnets beste» er ikke et argument i seg selv

Det er ikke mer enn tre år siden personvernkommisjonen poengterte følgende:

«Hva som vil være til beste for det enkelte barn i en konkret situasjon, beror på en individuell og konkret vurdering.»

Det samme uttrykker FNs barnekomité i sin generelle kommentar til barnekonvensjonens artikkel 3 om barnets rett til at hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn.

Kunnskapen de foreslåtte individregistrene angivelig vil gi oss, rommer ikke den faktiske konteksten det enkelte barn inngår i. Den gir ikke svar på hvilke grunner barnet har for å gjøre som det gjør, eller hvorfor deres liv – både i og utenfor barnehagen og skolen – tar den retningen det tar. Å påstå at opprettelsen av individregistrene er til barnets beste, er med andre ord direkte misvisende.

Det holder altså ikke bare å påstå at registerdata er til barnets beste, ved å hevde at individregistrene «fremmer barns beste generelt» og vil «være til barns beste på et overordnet nivå», slik Kunnskapsdepartementet har gjort i sitt høringsnotat.

«Barnets beste» er ikke et argument i seg selv. 

Kunnskapsmangel er ikke problemet

Det er vanskelig å se hvordan inngrepene den enkelte må tåle, vil gi direkte verdi tilbake til den som «betaler kostnaden» i form av svekket personvern. Det hevdes at kunnskapsgrunnlaget fra individregistrene skal bidra til utviklingen av bedre skoler og barnehager, men det er uklart hva som egentlig skal endres og forbedres i praksis.

Forskning på registerdata frembringer gjennomsnittskunnskap om grupper av mennesker som deler noen bestemte kjennetegn. Denne typen kunnskap virker sikkert verdifull for den offentlige forvaltningen, men vi mener det er for enkelt å konkludere med at kunnskapen dermed er til barnets beste.

For lærerne i landets barnehager og skoler, er slik gjennomsnittskunnskap til liten nytte i møte med helt unike mennesker. Det er ikke primært individdatabasert kunnskap barnehagene og skolene mangler for å kunne ivareta barnets beste, men at kunnskapen vi allerede har om det som står i veien for å oppfylle barnas rettigheter, omsettes til handling.

Det reelle personverntapet må trumfe usikre gevinstforhåpninger

Et grunnleggende personvernprinsipp, slik det går frem av den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8, er at ethvert inngrep i personvernet skal avveies mot nytteverdien og formålet som begrunner inngrepet. 

Det er ingen tvil om, og heller ingen som synes å være uenig i, at opprettelsen av individregistrene innebærer et rent faktisk inngrep i personvernet. Hver ny personopplysning som registreres, og hver kobling som gjøres med andre opplysninger, øker dette inngrepet. Samtidig er det heller usikkert om omfattende registrering av barns personopplysninger fra barnehage og skole, og koblingen av disse opp mot en mengde andre opplysninger, vil føre til at barnehage- og skoletilbudet blir bedre for den enkelte.

De som ønsker at individregistrene opprettes, setter med andre ord et reelt personverninngrep opp mot antakelser og forhåpninger om at registrene vil være til barns beste. Vi mener det reelle tapet av personvern må vurderes nøye, og at eventuelle positive gevinster må presenteres som mer enn en generell ønsketenkning.

Nå må Stortingets politikere være seg sitt ansvar bevisst

Snart skal Stortinget behandle regjeringens lovforslag. For oss er det viktig å understreke at dette ikke dreier seg om små, tilforlatelige endringer av barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven. Det handler om opprettelsen av store, inngripende individdataregistre som både utfordrer det grunnlovfestede vernet av barns personlige integritet og personvernet som demokratisk samfunnsverdi.

Dette må i stor grad forstås som et samvittighetsspørsmål, og Datatilsynet og Utdanningsforbundet ønsker å minne landets stortingspolitikere om deres individuelle ansvar for å vurdere det reelle personverninngrepet som følger av registrene, og ber dem stille seg følgende spørsmål:

Kan lovforslagene virkelig sies å være til barnets beste, når det ikke tas hensyn til barnas grunnleggende personvernrettigheter?