get_queried_object(); $id = $cu->ID; ?>

Da jeg gikk på barne- og ungdomskolen, ja på videregående med, både sa og gjorde mine medelever og jeg ukloke, merkelige og dumme ting.

For eksempel var «bråtabrann» nærmest en tradisjon hver vår, en tradisjon som nesten satt fyr på skolen. Det var slåsskamper, sladring om og direkte meldinger til medelever som gjorde at de ble satt utenfor og ble skikkelig lei seg. Vi helte vann på «godstolen» til læreren for at klassen skulle få seg en god latter eller ta hevn for en lekseprøve læreren hadde gitt oss. Noen elever fikk tak i et pornoblad, som de smugleste i skogen bak skolen, et fristed der verken lærere eller foresatte hadde tilgang.

Alle husker vi kanskje noe fra denne tiden – episoder, handlinger og opplevelser som vi kanskje angrer på eller skammer oss over, og som vi nå er glad for at er glemt. Ting som har fått gå i glemmeboken, og ikke fulgt oss videre i livet.

Dagens elever er nok ikke så annerledes enn det vi var. De er like nysgjerrige, de gjør samme type aktiviteter og hyss som oss. Og dette er vel en del av menneskets utvikling fra barn til voksen. Det som er forskjellen mellom meg og dagens skoleelever, er at de fleste aktivitetene de gjør registreres elektronisk.  Aktivitetene kan altså knyttes direkte til dem som barn eller elev. På den måten følger aktivitetene eleven opp gjennom oppveksten. Og kanskje gjelder det aktiviteter både på skolen og i fritiden?

Så – glemmeboka – som jeg er glad fantes i mine barne- og ungdomsår, finnes den lenger, eller er den forsvunnet? Klarer vi voksne å forstå hvilke konsekvenser digitaliseringen får for våre barn og for den oppvoksende generasjon?

På kontoret har jeg en plakat der står: «We shall all die, but our data never dies, they live forever».

Elevene har digitale ferdigheter i bøtter og spann, men mangler ofte digital dømmekraft. Vi voksne må sørge for å ha eller erverve en slik digital dømmekraft. Vi må ta ansvaret for å gi våre elever og barn trygge og solide digitale plattformer og verktøy, hvor personvern er innebygd og personvern er standard.

Barn skal ha frihet til å prøve og feile, utforske og utvikle seg uten at dette skal være tatovert inn i deres «digitale historie». Digitalisering av adferd og prestasjoner har konsekvenser for barns personvern.

Privatliv er et grunnleggende menneskelig behov som skaper rom for refleksjon og utvikling av personligheten. Vi har alle behov for å skape og utvikle sosiale relasjoner og ferdigheter på egen hånd, uten å bli registrert eller manipulert av ulike sosiale eller andre digitale plattformer til å forme hva vi skal mene.

For vi er vel fremdeles subjekter og ikke objekter når samfunnet, kommunen og skolene digitaliseres. La oss sørge for at retten til å bli glemt og få starte på ny, fremdeles finnes i vårt digitaliserte samfunn.