get_queried_object(); $id = $cu->ID; ?>
Bjørn Erik Thon

I september 2016 la det såkalte Lysne II-utvalget fram sitt forslag til digitalt grenseforsvar (DGF). Utvalgets medlemmer deltok aktivt debatten og argumenterte for forslaget sitt. Mer overraskende er det at utvalgets medlemmer ikke har kommentert forslag i lys av den utviklingen vi har sett etter at de la fram sin utredning. To forhold er særlig viktig:

I desember 2016 slo EU-domstolen fast at bl.a. de svenske og engelske datalagringslovene var ulovlige: Generell innsamling og lagring av kommunikasjonsopplysninger om en ubegrenset krets av personer ble ansett å være i strid med menneskerettighetene. Slik datalagring kan bare tillates dersom det gjelder data knyttet til et tidsrom, et geografisk område eller en personkrets som på en eller annen måte kan være innblandet i alvorlige lovovertredelser.

Særlig på bakgrunn av disse dommene konkluderte både Datatilsynet og Norges Nasjonale institusjon for menneskerettigheter med at utvalgets forslag var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og Grunnloven. Dommene kom etter rapportens fremleggelse, men utvalget var godt kjent med at disse avgjørelsene var under oppseiling, og skrev: «[Når] de foreligger, vil DGF naturligvis også måtte vurderes i lys av disse».

En slik vurdering har imidlertid ikke utvalget gjort. Det naturlige ville imidlertid vært å gjøre en vurdering av om forslaget de la fram, i lys av rettsutviklingen, er i strid med EMK og den norske Grunnloven.

Utvalget selv fryktet dessuten formålsutglidning, altså at de innsamlede dataene brukes til nye formål og av andre organer enn opprinnelig vedtatt.

De fremmet forslag som skulle virke begrensende, blant annet at politiet, og andre, ikke kan søke eller bestille informasjon fra DGF, til eget formål, og at data fra DGF ikke kunne brukes som bevis i konkrete straffesaker.

Riksadvokaten var, i høringen sin, ikke enig i dette, og skrev. «[Det er] viktig at loven åpner for at overskuddsinformasjon om begått eller pågående alvorlig kriminalitet mot en person liv [], kan deles med politi og påtalemyndighet». Kripos mente at opplysninger fremkommet ved DGF i noen tilfeller må deles med andre og benyttes.

Men også her har utvalgets medlemmer reagert med taushet. Skal man delta i en debatt om eget forslag, må man også ta inn over seg at svært sentrale rettsavgjørelser og uttalelser fra sentrale høringsinstanser rokker helt grunnleggende ved utvalgets konklusjoner. Dette gjelder særlig når utvalget selv sa dette:

«For å oppnå et rettslig forsvarbart DGF, er det etter utvalgets oppfatning ikke mulig å fravike dette oppsettet i stor grad, og selv små svekkelser i kontrollmekanismene kan føre til at menneskerettigheter og personvernhensyn vil bli ansett som brutt».

Min oppfordring er derfor klar: Utvalgets medlemmer må klargjøre hvordan de ser på sitt eget forslag i lys av utviklingen etter at de fremla sin rapport. Denne debatten er alt for viktig til å late som om ingen ting har skjedd!

Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten, tirsdag 30. mai 2017.