get_queried_object(); $id = $cu->ID; ?>
Bjørn Erik Thon

I en nylig avsagt avgjørelse har EU-domstolen trukket opp grensene for når en person kan kreve at en artikkel publisert på for eksempel en nettavis ikke lenger skal være søkbar på Internett.  Dette styrker den enkeltes rett til å bli glemt.

Mange legger igjen tydelige fotspor på Internett. Noen av disse avgir man frivillig i blogger, i intervjuer eller på sosiale medier, andre uten at man selv vil det. Det kan være opplysninger om en konkursbegjæring, en dom eller at en restauranteier har mistet skjenkebevillingen. Slike opplysninger vil i en del tilfeller føles stigmatiserende og i verste fall være direkte ødeleggende for den enkelte. En sak Datatilsynet fikk inn da vi hadde ansvar for slettmeg.no er illustrerende. En rehabilitert narkoman opplevde at alle som søkte på hans navn, for eksempel en arbeidsgiver eller en huseier, fikk treff på en gammel avisartikkel der han sto fram og fortalte sin livshistorie. Hans ønske var at den gamle artikkelen ikke lenger skulle være søkbar på nettet.

I dette tilfellet valgte avisen å fjerne indekseringen. Men som oftest møter folk med lignende krav en kald skulder hos avisredaksjonene. Det har de også gjort hos f eks Google, men det blir det en endring på nå. Domstolen slår nemlig fast et veldig viktig prinsipp, nemlig at selskaper som Google har et selvstendig ansvar for det innholdet som blir gjort tilgjengelig når søkemotoren deres brukes. Den enkelte kan derfor rette et krav mot Google om at indekseringen skal fjernes. Vilkårene er ganske vage, men domstolen trekker fram enkelte typer innhold: Det som ikke er relevant, overskuddsinformasjon, feilaktig innhold, og innhold som ikke lenger er aktuelt på grunn av tiden som har gått.

Domstolen slår fast et viktig prinsipp, nemlig at selskaper som Google har et selvstendig ansvar for det innholdet som blir gjort tilgjengelig når søkemotoren deres brukes.

Det vil selvsagt ikke være fritt fram for alle å kreve indekseringen fjernet. Personer som har spilt en rolle i det offentlige rom kan for eksempel ikke med dommen i hånd kreve at klønete politiske uttalelser fra fortida blir gjort mindre tilgjengelig.

Hva skjer nå?

Det er fortsatt løse tråder som må nøstes, blant annet hva slags praksis Google og andre selskaper vil følge og hvor høyt de vil legge terskelen for å fjerne indekseringen. Det er imidlertid sikkert at denne avgjørelsen styrker den enkeltes rett til å få fjernet innhold fra indeksering. Det er imidlertid viktig å understreke at innholdet i seg selv ikke blir slettet, men det blir vanskeligere å finne det. Det kan være at de som leter etter informasjon om en person må søke flere steder, f eks i den enkelte avis sitt arkiv, eller i den enkelte kommunes offentlige postjournal.

Jeg ønsker avgjørelsen fra domstolen velkommen. Den slår fast et viktig prinsipp om at det som en gang er publisert på Internett ikke nødvendigvis skal ha evig liv. Folk skal ha mulighet til å legge ting bak seg og få en ny start. I et samfunn der informasjon deles i rasende fart og det er lett å miste kontrollen over spredningen, er dommen fra EU en viktig milepæl i styrkingen av personvernet.

Det er imidlertid også noen spørsmål vi må være observante på. Internett og spredning av informasjon er viktig for ytringsfrihet og for muligheten til å tilegne seg informasjon. Retten til å få fjernet innhold må ikke i for stor grad begrense denne retten. Dessuten legger denne avgjørelsen alt ansvar på søkemotorselskapene. Også pressen, kommuner, Staten og andre bør ta sin del av ansvaret, og enten la være å indeksere, eller etter nærmere kriterier fjerne indeksering.