De siste dagene har politiet lagt fram dokumentasjon som viser at uoppklarte kriminalsaker har blitt oppklart fordi gjerningsmenn har avgitt DNA-prøve for nye forhold. Et eksempel som er nevnt omhandler en mann som måtte avlegge DNA-prøve fordi han nappet en veske, og hans DNA-profil stemte med profilen til en ukjent gjerningsmann som sto bak en grov voldtekt. Dette har fått andre til å kaste seg inn i diskusjonen, senest advokat Hege Salomonsen. Hun har snakket varmt for at alle bør DNA-registreres ved fødselen, slik at man enkelt kan sjekke DNA-spor i kriminalsaker mot dette registeret.
I dag registreres mange DNA-prøver permanent i det såkalte identitetsregisteret. De som står bak alvorlige forbrytelser registreres her, men også de som er idømt en bot eller er ilagt et forelegg for tyveri. Siden Riksadvokaten ga nye retningslinjer for DNA-registreringer i september 2013, har antall registreringer økt kraftig.
Men DNA-bruken utvides også kraftig i etterforskningen av saker. Seksjonssjef Grete Lien Metlid opplyser til NRK at det ”i praksis vil si at vi tar DNA i de aller fleste forhold der personer blir pågrepet og siktet og det er hjemmel for DNA-prøvetaking”. Det betyr at det tas DNA for mange bagatellmessige forbrytelser, for eksempel urinering på offentlig sted eller sykkeltyveri.
Jeg stiller et stort spørsmålstegn med hvor heldig og ønsket en slik utvikling er. DNA er et kraftfullt og potent redskap, der alle våre genetiske koder ligger lagret. Mitt DNA sier ikke noe om bare meg, men også om mine barn, søsken og foreldre. Registrering i et DNA-register er et inngrep i den enkeltes privatliv, og det vil utvilsomt føles belastende å stå der. Vi har hatt henvendelser fra personer som føler at registreringen innebærer en vedvarende mistanke om at de vil komme til å begå lovbrudd i fremtiden. Ikke bare av samme alvorlighetsgrad og type som man er siktet eller dømt for, men også langt alvorligere kriminalitet. Denne stigmatiseringen oppleves å være en tilleggstraff.
Ved registrering av personopplysninger, også for politiets bruk, må det etter vår oppfatning stilles krav om at registreringen er målrettet. Det må altså være en sannsynlighet for at registreringen vil være relevant i framtidige saker. Vi må spørre hvor stor sannsynligheter det er for at mannen som urinerte i en park på vei fra fest nå eller i framtiden vil begå alvorlig kriminelle handlinger. Fortjener han å bli avkrevd en DNA-prøve for utsjekk for voldtekter eller annen grov kriminalitet? Politiet i Oslo tok i fjor DNA-prøve av omtrent 8 500 personer. Dersom utviklingen fortsetter, og bruken utvides også i andre byer og distrikter, vil svært mange personer måtte avlegge DNA-prøve. Det er ikke uproblematisk fra et personvernståsted. Den teknologiske utviklingen setter etter hvert ikke noen nedre grense for hva som lar seg gjøre av registreringer rent praktisk eller kostnadsmessig. Jeg er redd for at heller ikke politiet vil være opptatt av å begrense en prøvetaking som potensielt kan bidra til oppklaring av kriminialitet. Våre folkevalgte politikere må sette disse grensene!
En absolutt forutsetning for en slik praksis er at prøvene fra uskyldige slettes straks de er analysert og sjekket mot tidligere kriminalsaker. Alle DNA-prøver i Norge analyser av Folkehelseinstituttet ( FHI). I 2010 gjennomførte Datatilsynet en kontroll med FHIs praksis når det gjaldt oppbevaring og sletting av prøver de har gjort for politiet. Datatilsynet fant blant annet at det ”i kontrollen vart avdekka at RMI hadde lagra DNA-informasjon utan at det var avtalt med oppdragsgivarane deira. I tillegg peikte Datatilsynet på at RMI mangla rutinar for informasjonssikring og internkontroll, og påla dei å slette DNA-registeret sitt”. Saken er ennå ikke avsluttet.
I flere saker har politiet masseinnkalt folk som har bodd eller oppholdt seg i nærheten av et åsted til å avlegge såkalt frivillig DNA-prøve. Det kan for det første stilles spørsmålstegn med frivilligheten i en slik henvendelse fra politiet. En tanke vil raskt melde seg, nemlig om man vil komme i politiets søkelys ved ikke å avlegge prøve. Datatilsynet har tilskrevet Justisdepartementet og stilt spørsmålstegn ved om politiets praksis er lovlig. Vi har fortsatt ikke mottatt svar fra departementet.
Hva så med DNA-registrering ved fødselen? Ut fra de politiske signalene som foreløpig har kommet virker det som om forslaget har liten oppslutning. Tross dette er det all grunn til å advare kraftig mot et slikt forslag. Nylig fastslo EU-domstolen at datalagringsdirektivet (DLD) var ugyldig fordi det ikke var proporsjonalt. DLD vil være for ingenting å regne sammenlignet med et DNA-register. Her vil hele befolkningens privatliv krenkes for å oppklare kriminalitet de aller, aller færreste noen gang vil begå, og som politiet i de fleste tilfelle klarer å oppklare med dagens metoder. Et slikt register vil med stor sannsynlighet være klart i strid med fundamentale menneskerettigheter som retten til et privatliv.
Hvordan bør vi gå videre inn i dette krevende landskapet? Siste gangen det ble gjort en bred gjennomgang av bruk av DNA i strafferettspleien var i 2006. Siden den gang har DNA-teknologien gjort kvantesprang og prisen på analysene har gått kraftig ned. Dessuten har personvern-utfordringene blitt større, og muligheten for å sammenstille og analysere data er dramatisk endret. Tiden er derfor inne til å nedsette et nytt DNA-utvalg.