Hvordan kom vi dit at det ble naturlig og forventet å kunne følge med på et kart hvor barn og unge befinner seg til enhver tid?

Innlegget er skrevet av Silje Berggrav og Kaja Hegg i Redd Barna, sammen med Helle Jacobsen i Datatilsynet. Det ble først publisert på aftenposten.no 13. oktober 2026.

– Egentlig likte jeg ikke på starten at jeg ble sporet. Men etter hvert begynte jeg å skjønne hvorfor det kan være viktig. Nå som jeg har vokst opp, har jeg skjønt at de vil bare det beste for meg. De er bekymret for meg. De vil bare vite hvor jeg er, i tilfelle noe går feil og jeg ikke svarer (jente, 16 år).

Dette svarer en jente vi intervjuet i arbeidet med Redd Barna-rapporten «Ingenting å skjule: Ungdoms perspektiver på GPS-sporing fra foreldre, venner og kjærester». 30 ungdommer mellom 13 og 22 år har vært involvert i dybdeintervjuer, fokusgrupper og analyse av materialet. Rapporten bygger også på svar fra en landsrepresentativ undersøkelse av barn og unge i alderen 8 til 19 år gjennomført av Ipsos på vegne av Datatilsynet.

Det er ikke mange år siden Redd Barna hørte foreldre steile i foreldremøter over tanken på å spore barna sine med GPS-teknologi. Det ble oppfattet som invaderende og overbeskyttende. På relativt kort tid er overvåking av egne barn likevel blitt utbredt og normalisert, en praksis de unge tar med seg inn i vennegjengen. Formålet med foreldrenes overvåking kan være uklart for barna, og den offentlige debatten glimrer med sitt fravær.

Sporing avler sporing

Tall fra Ipsos hentet inn på oppdrag fra Datatilsynet viser at nær åtte av ti barn og unge blir sporet av foreldre, venner eller andre, særlig via Snap-kartet eller «Hvor er»-funksjonen til Iphone. De yngste barna spores hovedsakelig av foreldre, mens vennene slipper til fra 12-årsalderen.

På relativt kort tid er overvåking av egne barn likevel blitt utbredt og normalisert, en praksis de unge tar med seg inn i vennegjengen.

Flere av ungdommene knytter selv foreldresporingen til det de senere opplever i vennskap og kjæresteforhold. Å bli fulgt med på fra barnsben av, for eksempel via smartklokke, gjør det naturlig å følge med på andre og å forvente å bli fulgt med på selv. En internasjonal forskningsoppsummering støtter dette bildet: Utbredt bruk av sporingsverktøy i barndommen kan få unge til å forvente overvåking i andre relasjoner og kontekster.

Logikken om at kjærlighet og bekymring gir rett til å vite hvor noen er, læres hjemme og tas med videre.

En del av hverdagen, uten diskusjon

De fleste ungdommene har ikke tatt et aktivt standpunkt til at foreldrene sporer dem. Det er gradvis blitt en del av hverdagen, uten diskusjon.

Logikken om at kjærlighet og bekymring gir rett til å vite hvor noen er, læres hjemme og tas med videre.

16-åringens svar speiler et mønster vi finner i Redd Barna-rapporten: Unge godtar og finner selv gode argumenter for hvorfor de blir sporet av sine foreldre, og hvorfor de etter hvert også sporer hverandre: Det er praktisk, trygt og litt gøy å sjekke hva andre holder på med. Man kan se om en venn er på vei, i stedet for å sende melding eller ringe. Det er spennende å følge med på om to som liker hverandre, befinner seg på samme sted. Man slipper unna løpende kontakt med foreldre for å fortelle hvor man er. Og, som flere sier: «Jeg har jo ingenting å skjule.»

Sjelden et helt fritt valg

Når vi skraper litt på overflaten, ser vi at det sjelden oppleves som et fritt valg å si nei når foreldre, venner eller kjærester ber om at man gjør seg synlig på Snap-kartet. I Datatilsynets undersøkelse svarer 32 prosent at de har følt at de må dele posisjon uten å ha lyst.

Det å være synlig til enhver tid har noen kostnader. Det er vondt å se at alle andre er samlet et sted man ikke selv er invitert til. Dette slår ut i stress og konflikt: Unge bruker mye energi på å håndtere sporingen og beskriver et vedvarende behov for å huske å slå av eller «fryse» kartet når man ikke ønsker å bli sett. Venner og foreldre kan kreve en forklaring om man var et annet sted enn man sa. En kjæreste som ikke liker at man er på fest med andre, kan ringe, konfrontere eller legge press på at man skal gå hjem.

Det å være synlig til enhver tid har noen kostnader.

Sist, men ikke minst: Unge setter ord på et ubehag ved at andre kan se nøyaktig hvor du befinner deg, til enhver tid, enten det er venner eller foreldre. Hva hvis du vil besøke en venninne etter at du sa til en annen venn at du var opptatt? Hva hvis du er skeiv og ønsker å oppsøke en organisasjon for skeive uten at foreldrene skal vite det? Hva hvis noen krever forklaring på at du var på helsestasjonen eller oppsøkte andre hjelpetilbud?

Snapkartet erstatter kommunikasjon og tillit

Er verden virkelig blitt så utrygg at det forsvarer å bytte bort privatliv med full tilgjengelighet til enhver tid? Ungdommene er redde for hvite varebiler, mens foreldre i Facebook-grupper nevner alkohol og råkjøring på elsykler som grunn god nok til å følge med på kartet.

En gutt på 17 kommenterte tørt: «Det har ikke noe å si om jeg blir påkjørt i byen om jeg har på Snapmap eller ikke.» Sporing løser i praksis sjelden de alvorlige scenarioene den begrunnes med, som kidnapping eller ulykker. Det sporing faktisk gjør, er å redusere foreldres behov for å ringe eller sende en melding for å høre med barnet om hvor de er. Snapkartet erstatter kommunikasjon, tillit og tydelige avtaler.

Streng sporing øker sårbarhet

Internasjonale undersøkelser tyder på at GPS-sporing av tenåringer kan svekke forholdet mellom foreldre og barn og undergrave ungdommenes autonomifølelse, og at det fremfor alt gir foreldre en følelse av trygghet heller enn reell trygghet. Sporingsapper kan forsterke forestillingen om verden som et utrygt og fryktinngytende sted der barn er hjelpeløse, i stedet for å gi unge selvstendige strategier for å finne frem på egen hånd, spørre om hjelp og ringe hjem hvis de trenger det.

Sporingsapper kan forsterke forestillingen om verden som et utrygt og fryktinngytende sted der barn er hjelpeløse.

Det paradoksale, som flere av ungdommene er eksplisitte på, er at sporing ikke gjør ungdommen tryggere, særlig om de blir konfrontert med hvor de har vært. Det gjør dem mer sårbare, fordi de finner måter å omgå sporingen på, og kanskje ikke tør si ifra hvis de havner i en vanskelig situasjon.

Flere av de unge vi snakket med, mente dessuten at foreldrenes bekymring virker større, ikke mindre, etter at sporing ble tilgjengelig. Teknologien som skulle gi økt trygghet, har kanskje gjort oss mer engstelige – og vant til å tro at omsorg legitimerer overvåking.

Foreldres bruk av sporingsteknologi fremstår mer tilfeldig enn gjennomtenkt, uten refleksjon rundt hva det gjør med barnas forståelse av retten til eget privatliv og å respektere andres. Spørsmålet er om vi har tatt i bruk en teknologi som gir mindre trygghet og mer overvåking, og hvem som egentlig tjener mest på dette.