get_queried_object(); $id = $cu->ID; ?>

Dessverre bidrar ikke Ytringsfrihetskommisjonen på langt nær nok til å belyse politikeres handlingsrom.

Ytringsfrihetskommisjonens hovedkonklusjon om at ytringsfriheten har gode kår i Norge kan synes betryggende. Men ser vi bak den mest innlysende forståelsen av ytringsfrihetskonseptet – du skal ha lov til å kalle politiet en kålorm – finner vi utviklingstrekk som bærer bud om innskrenkede kår for ytringsfriheten anno 2022. Selv om kommisjonens mandat er begrenset til å gjelde ytringsfrihet, er den sammenvevde dynamikken mellom ytringsfrihet og personvern umulig å komme unna.

Professor Petter Bae Brandtzæg påpekte i Morgenbladet at de store datagigantenes definisjonsmakt som tilretteleggere for den frie samtalen med fordel kunne blitt problematisert i enda større grad. Algoritmer avgjør hva du eksponeres for, når du eksponeres for det og dermed også i stor grad din frihet til å søke informasjon og danne deg en mening. Algoritmene rokker dermed ved en grunnleggende forutsetning for reell ytringsfrihet – frihet til å velge.

Algoritmene er ikke utformet for å maksimere offentlighetens kvalitet, men jobber kontinuerlig for å holde deg tilkoblet og aktiv for å vise deg flest mulig annonser som de selv kan profittere mest mulig på, basert på omfattende sporing. Sånn sett fører kommersielle, digitale offentlighetsarenaer til en dynamikk som kan framstå som paradoksal: vi ytrer oss åpenbart mer i den digitale tidsalderen, men det er ikke ensbetydende med bedre rammevilkår for ytringsfriheten, snarere tvert imot.

Kommisjonen påpeker helt riktig at tilgangen til digitale og sosiale medier har ført til en bredere representasjon i den offentlige debatten, men berører dessverre kun overflatisk hvilke konsekvenser en algoritmestyrt offentlighet har. Det er forståelig. Som kommisjonen selv skriver – internett er infrastruktur, en uunngåelig og allestedsnærværende del av digitaliserte samfunn. Og når store deler av sporingen skjer i det skjulte, er det ekstremt utfordrende å måle eller si noe substansielt om konsekvensene.

Et falskt paradoks

Men utfordrende betyr ikke umulig. Kommisjonen trekker frem en lang rekke studier som eksempler på at nedkjølingseffekten er reell, selv om alvorlighetsgrad og årsaks-virkningsforhold kan debatteres til sistemann forlater nachspielet. Det kan se ut til at kommisjonen først konkluderer med at internett har bedret ytringsfriheten kraftig, før de argumenterer mot sin egen konklusjon uten å kommentere den litt paradoksale logikken.

Og apropos paradokser: etter flere avsnitt som på ulike måter belyser utfordringene vi står overfor i møte med den privateide digitale infrastrukturen, har kommisjonen en advarende pekefinger på lur til den reguleringsivrige. Vi bør vokte oss for reguleringsparadokset, altså at massiv regulering i sum kan forsterke og sementere de dominerende aktørenes makt over den offentlige samtalen.

Det er et godt råd, og noe de kommende EU-forordningene om digitalt innhold og digitale markeder allerede tar høyde for. En lang rekke av tiltakene i de nye lovene vil kun gjelde de dominerende aktørene, noe som gjør at i det minste deler av premisset for argumentasjonen om reguleringsparadokset faller bort.

Kommisjonen trekker faktisk frem viktigheten av at «å sikre borgerne trygge rammer og infrastruktur for utøvelse av ytringsfriheten betinger gjennomtenkte reguleringer på en lang rekke områder». Nettopp. Det skjer nå.

Mer åpenhet

En grundig utredning og vurdering av ytringsfrihetens kår i datagigantenes tidsalder er nødt til å inkludere hvordan de amerikanske og kinesiske plattformselskapene påvirker sentrale menneskerettigheter som informasjonsfrihet, tankefrihet og personvern. Når kommisjonen peker på den økte representasjonen og ytringsviljen som et selvstendig bevis på at den digitale revolusjonen har ført til bedre kår for ytringsfriheten blir det litt som å peke på vanntrykket i springen uten å vurdere vannkvaliteten. Vi oversvømmes av informasjon, men det blir stadig vanskeligere å navigere i villniset av desinformasjon og skjult manipulasjon.

EUs digitalpakke vil tvinge datagigantene – de dominerende aktørene – til å dele langt mer informasjon, både med myndigheter, forskere og andre selskaper. Det kan føre til bedre forutsetninger for å bekjempe desinformasjon og ekstremistisk innhold, noe som igjen vil bidra til å motvirke polarisering. Det vil kunne bidra til bedre forutsetninger for konkurranse og innovasjon basert på mer rettferdige grunnpremisser. Uavhengige forskere vil forhåpentligvis også kunne ettergå hvordan plattformene brukes av stemmejagende politikere og andre aktører med mer eller mindre ærlige hensikter.

I tillegg krever EU nå at datagigantene er mer åpne om det som har gitt dem den enorme makten de har fått: algoritmene som til enhver tid jobber i bakgrunnen når du er tilkoblet internett og som styrer hvilket innhold du eksponeres for og dermed også hvordan du handler og til syvende og sist også hvordan du forstår verden. Igjen må man ta omveien om informasjonsfrihet for å forstå hvordan ytringsfriheten påvirkes av algoritmebasert digital infrastruktur. Det er imidlertid fremdeles uklart i hvilken grad vi vil få faktisk innsyn i algoritmene, og datagigantene vil garantert forsøke å hemmeligholde så mye som mulig ved å peke på unntaket som gjelder beskyttelse av forretningshemmeligheter.

Selv om de nye forordningene vil implementeres i norsk rett er det et sterkt behov for ytterligere regulering. Norske politikere må ta et selvstendig ansvar for norske borgeres ytringsfrihetsklima, og ikke bare vente på at EU viser vei. Ytringsfrihetskommisjonen kunne med fordel i mindre grad lent seg mot EUs lovarbeid som grunnpremiss og utforsket norske lovgiveres handlingsrom.

Vi vet nok om teknologigigantenes makt

Kommisjonsleder Kjersti Løken Stavrum har i etterkant av rapportlanseringen uttalt at kommisjonen ikke kan drive «teknologisk gjettelek». Denne passive grunnholdningen i møte med plattformselskapenes funksjon, virkemåte og makt i den digitale tidsalderen preger flere av anbefalingene og gjør dessverre rapporten mindre slagkraftig enn den kunne ha blitt. Vi vet nok om algoritmedrevne offentlighetssfærer som høster personopplysninger for profitt og bidrar til polarisering og nedkjøling. Men det er fremdeles et enormt behov for kompetanseheving og kunnskap om sammenhengen mellom ytringsfrihet, informasjonsfrihet og personvern. Ytringsfrihetskommisjonen bidrar dessverre ikke på langt nær nok til å belyse norske politikeres handlingsrom.

Dette innlegget ble først publisert i Morgenbladet 25.09.2022.