get_queried_object(); $id = $cu->ID; ?>

Vår tids digitale utfordringer bærer i seg et element av allmenningens tragedie. Hvis data er den nye oljen, må vi snakke mer om forurensingen, utslippene og de kollektive skadevirkningene stordataalderen har medført. 

Dette innlegget stod på trykk i Morgenbladet fredag 24. september og er skrevet av Dag Mostuen Grytli og meg selv – vi jobber begge i Seksjon for utredning, analyse og politikk i Datatilsynet.

I 1962 publiserte den amerikanske biologen Rachel Carson Den tause våren, som er kjent som en av de viktigste ledestjernene for den globale miljøbevegelsen. Carsons oppgjør med sprøytemiddelindustrien førte til konkrete samfunnsendringer, og bidro til en forståelse av miljøødeleggelser som kollektiv skade: alles liv forringes og trues når økosystemene vi er en del av, dør.

Tiden er overmoden for å gjøre det samme med personvern. I en kommentar i Morgenbladet etterlyser Lena Lindgren politikere som vil jobbe for digital selvråderett. Den regjeringsutnevnte Personvernkommisjonen er et godt sted å starte, og kommisjonen bør benytte anledningen til å sette de kollektive skadevirkningene av personvernkrenkelser og inngripende overvåkning på dagsordenen.

«Jeg samtykker til at demokratiet forvitrer»

Et menneske er ingen øy, og de siste årene har det skjedd en merkbar endring i hvordan personvernrettigheter forstås og debatteres. Beskyttelse av enkeltindividets grunnleggende rettigheter og friheter vil alltid være personvernets kjernefunksjon, men den kollektive verdien som følger av enkeltindividets vern, og de kollektive skadevirkningene av at personvernet svekkes, blir stadig mer presserende å snakke om.

Når en fellesressurs ødelegges fordi alle brukerne av ressursen handler til sitt eget beste, selv om de på lang sikt skader seg selv, kalles for allmenningens tragedie. Vår tids digitale utfordringer bærer i seg et element av dette: de digitale økosystemenes annonsedrevne overvåkningsmodell forurenser offentlighetssfærer og skader demokratier over hele kloden. På samme måte som en lang rekke ressursproblemer som vannmangel, overfiske og global oppvarming.

I tråd med den digitale tidsalderens ånd står vi fritt til å inngå avtaler med verdens største selskaper, hvor vi tvinges til å akseptere vilkår som bryter med grunnleggende rettigheter. Det finnes mange grunner til at personvernerklæringer og «jeg godtar»-knapper ikke fungerer. En av dem er at de kollektive skadevirkningene av individuelle valg er vanskelige å få øye på. Dette er også allmenningens tragedie.

Summen av den omfattende sporingen endrer forutsetningene for demokratiske friheter, som ytringsfriheten og muligheten til å søke informasjon. Hvis vi konstant mistenker at vi er overvåket, vil mange legge bånd på seg, noe som fører til en nedkjølingseffekt. Nedkjølingseffekten er spesielt kritisk for utsatte grupper som allerede føler seg utpekt og mistenkeliggjort, som varslere, minoriteter og andre som kanskje har meninger som ikke følger midtstrømmen.

Uintenderte metaforer

Mennesker er den eneste arten som forstår verden gjennom historier, myter og metaforer. Denne måten å forstå tilværelsen på kan belyse og mørklegge. Metaforer kan også fungere på måter som sannsynligvis ikke var intensjonen når metaforen først ble lansert.

Klisjeen om at data er den nye oljen, er en slik metafor. I utgangspunktet skulle sammenligningen peke mot de enorme verdiene som ligger i storskalainnsamling og analyse av personopplysninger. Metaforen fungerer (muligens utilsiktet) også i kraft av at selskapene som dominerer de digitale markedene, utøver monopolmakt, på samme måte som oljeselskapene gjorde for et århundre siden.

I dag vet vi at den fossile energien som har revolusjonert vår verden, også potensielt kan ødelegge den. Og selv om livsstilsendringer på individnivå kan hjelpe, er det bred enighet om at klimakrisen må løses politisk.

Parallellene er flere. Vi kan observere at de mest personvernfiendtlige aktørene markedsfører sine tjenester som de mest personvernvennlige, med dyre reklamekampanjer og sponsing av konferanser og utredninger. Personvernvasking kan legges til begrepslisten ved siden av grønnvasking og rosavasking.

Datasølet, liksom oljesølet, treffer også ulikt. Vi har sett stygge eksempler på at folk med mørk hudfarge blir feilpredikert av ansiktsgjenkjenningsteknologi eller at algoritmer diskriminerer på kjønn i rekrutteringsprosesser. Cambridge Analytica ble på samme måte et skandalisert selskap da de ekstremt inngripende valgmanipulasjonsmetodene deres ble avslørt i USA og Storbritannia. Lite ble skrevet om de trettitalls valgene de manipulerte i land på den sørlige halvkule. Vi ser også en tendens til at invaderende overvåkning av arbeidstagere er mest utbredt i lavtlønnede yrker.

I vår felles bakgård

Hvis data er den nye oljen, må vi snakke mer om forurensingen, utslippene og de kollektive skadevirkningene stordataalderen har medført. Bevisste forbrukervalg, nettvett og kunnskap om informasjonssikkerhet er viktig, men langt fra nok i dataforurensingens tidsalder. Vi må løfte samtalen og politikkutformingen mot en forståelse av personvern som et kollektivt gode, i tillegg til en fundamental rettighet på individnivå.

Hvordan kan vi konkret jobbe for at de kollektive konsekvensene av overvåkning og sporing blir en like naturlig del av samtalen som de kollektive konsekvensene av global oppvarming? En god start vil være at Personvernkommisjonen sørger for å koble det individuelle og forbrukerorienterte med det kollektive og samfunnsmessige.