get_queried_object(); $id = $cu->ID; ?>

Pandemisituasjonen i Norge og verden har med sjumilssteg tvunget fram en evolusjon som har forvandlet oss til digitale samfunnsdeltakere. Møter med mennesker utenfor den nærmeste familien skjer i stor grad i et blålig lys via kamera og skjerm. Mange av oss har slutta å gå på jobb, vi har i stedet begynt å skru den på.

Det samme gjelder skoleelever og studenter. I et år har de skrudd på skolen, mange hjemmefra, på rommet sitt.

Digitale jobbmøter er en god erstatning når vi ikke kan gjennomføre fysiske, selv om alle er enige om at det er en kommunikasjonsform som er betydelig mer krevende. Men fungerer digitale klasserom og forelesningssaler like godt som erstatning?    

Les også: Fem tips om bruk av kamera i skole- og undervisningshverdagen.

Fra et personvernståsted er det i alle fall klart at det er et alternativ som innebærer nye problemstillinger vi ikke har vært vant til å håndtere i skole- og utdanningssektoren. Personvern har plutselig blitt et tema bare ved å være tilstede. Kontrasten fra det fysiske klasserommet er stor, og bruken av kamera har blitt et omdiskutert tema. Kan påskrudde kameraer hos elever kompensere for det vi mister i klasserommet, eller mister vi enda mer?   

Påskrudd hele dagen?

I jobbsammenheng har vi alle deltatt i møter hvor noen eller vi selv har vært representert gjennom et svart bilde. Ofte begrunnet i hakkete lyd og dårlig linje, men kanskje egentlig fordi vi er lei av å se på oss selv på skjermen? Eller at vi trenger en pause fra å være synlig som aktiv, overtydelig lytter. Selv om det er hyggelig å se levende ansikter i bildet, har vi en aksept og forståelse for dette behovet. Men hva hvis dette ikke var et alternativ? Og at vi i arbeidslivet alltid måtte bevise at vi var tilstede gjennom levende bilder og kameraet påskrudd?

Første skritt på veien for å vurdere om det er balanse, er å definere hva man ønsker å oppnå.

Det er realiteten for mange elever og studenter. Vi hører stadig historier om skoler og utdanningsinstitusjoner som stiller krav om at kameraene skal være skrudd på gjennom hele skoledagen. Og det er mange gode grunner som legges på bordet, for eksempel kontroll av deltakelse og fravær, eller at læreren har et behov for å se elevene for å kunne gi god undervisning. 

Det er utvilsomt også mange gode grunner som taler i motsatt retning. Elevene og studentene opplever ubehag, stress og følelsen av å bli overvåket. Mange forteller om hjemmeforhold som de ikke ønsker å vise frem. De er bekymret for å ikke ha kontroll med skjermbildet av seg selv. Og det har store konsekvenser å ikke følge kravet.

Balansegang

Personvernregelverket krever at det er en balanse i regnskapet når man behandler personopplysninger. Det man oppnår må være verdt kostnaden.

Første skritt på veien for å vurdere om det er balanse, er å definere hva man ønsker å oppnå. Formålene med å bruke personopplysninger, må klart angis. Kontroll av fravær kan være et slikt formål. Lærerens arbeidsforhold kan være et annet.

Videre må man blant annet vurdere om behandlingen av opplysninger er egnet og nødvendig for å oppnå formålene.

Det er en kjent sak at unge mennesker er blant de som sliter mest i pandemisituasjonen, og som har det tungt med at samfunnet er stengt ned. Og vi ser nå at de uttrykker klart at det oppleves som en merbelastning å måtte være synlig gjennom påskrudde kameraer gjennom hele skolehverdagen. Det går tydelig frem at kostnaden for elevene og studentene regnes som høy.

Lytt til studenter og elever

For å kunne skape balanse, må man derfor prøve å redusere kostnadene. Datatilsynet oppfordrer til å lytte til studentene og elevenes motforestillinger. Vi oppfordrer til å legge kostnaden inn i regnskapet, og erkjenne at dette er en stor belastning for de det gjelder. Ved å begrense omfanget av når man krever kameraet påskrudd der det er rom for det, vil det kanskje også oppleves som mer greit når det faktisk må være på.

De unge menneskene betaler allerede en høy pris i pandemidugnaden. Kanskje må skoler og utdanningsinstitusjoner i denne dugnaden tåle litt mindre mulighet for kontroll. Kanskje de unge skal gis noe mer tillit til at de tar ansvar for sin egen utdanning – uten at det sjekkes gjennom kontinuerlig påskrudde kameraer. La de også ha hakkete lyd og dårlig linje, som vi voksne har.