get_queried_object(); $id = $cu->ID; ?>
Guro Skåltveit

De siste dagene har det rast en debatt om foresatte og deres innsyn i egne ungdommers private kommunikasjon på Facebook og lignende medier. Far og professor Torkel Brekke skrev en kronikk 4. oktober der han beskriver metodene han har brukt for å tilegne seg kunnskap om ungdommenes liv utenfor foreldrekontroll. Barnepsykolog Willy-Tore Mørch fulgte så opp med en uttalelse om at alle foresatte har plikt til å sjekke barnas bruk av sosiale medier. Her følger en kommentar til debatten.

Personvern er en grunnleggende beskyttelse av en persons privatliv. Denne rettigheten har barn og unge, på lik linje med voksne. Retten til privatliv betyr blant annet at de som har ansvaret for barn og unge må respektere at de ikke alltid får vite alt ungdommen gjør og kommuniserer.

Den typen generelle råd til foresatte som barnepsykolog Mørch kommer med er i beste fall svært uheldig, og noe aktørene i Du Bestemmer-prosjektet tar sterkt avstand fra. Å følge med på ungdommenes åpne profiler er ikke problemet her, det er når de foresatte gjør som Brekke at det blir svært problematisk – å sjekke ungdommenes lukkede Facebook-profil i skjul. Slike fremgangsmåter vil fort føre til at ungdommene finner andre arenaer å kommunisere på, samtidig som tilliten til foreldrene blir ødelagt. Spesielle tilfeller vil selvsagt kunne forsvare et slikt inngrep, men det må i så fall være helt klart at det er unntaket og ikke hovedregelen.

Rett til privatliv
FNs barnekonvensjon sier at barn og unge har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Det betyr at barn og unges meninger om eget personvern er viktige. Hvis ungdommene for eksempel ikke ønsker at deres foresatte skal være “venn” med dem eller se deres kommunikasjon med andre på sosiale nettsteder, bør de foresatte respektere det.

Behovet for å ha et rom for seg selv som andre respekterer og ikke bryter seg inn i, varierer fra person til person. Noen synes det er greit å dele mye, mens andre er mer tilbakeholdne. Vi har likevel alle noe vi ikke ønsker å dele med alle andre. Det kan være følelser, tanker eller meninger om helse, seksualitet, religion eller politikk, eller rett og slett bare at man vil ha privatliv.

Det handler om frihet.

Hvor bør grensene gå?
Alle skal kunne føle seg trygge på at ingen får vite alt om dem, eller ser absolutt alt de foretar seg. Foresatte har selvsagt rett til å vite ganske mye om sine barn, men det er dermed ikke greit at de tar i bruk alle midler og sniker seg til å overvåke den lukkede Facebook-kommumikasjonen til ungene sine bare for å “følge med”. Slik snoking er som å lese dagboken til ungene, og vil oppleves som svært krenkende.

Dersom foreldrene vil følge med på hva ungene foretar seg eller hvem de kommuniserer med, må det som utgangspunkt baseres på åpenhet og dialog. Alle, også ungdommer, bør i så stor grad som mulig selv kunne bestemme hvilke opplysninger om seg selv de vil dele, og med hvem. Hvilket forbilde er foreldrene når de lurer seg til å lese hva ungdommene har skrevet til hverandre i private og lukkede Facebook-chatter etter at de har glemt å logge seg ut? Hvilket tillitsforhold er dette med på å skape? Ved å gå inn i ungdommenes Facebook-profil vil de voksne også kunne få innblikk i strengt private samtaler mellom nære venner, samtaler som ikke handler om noe ulovlig, men om ungdommenes innerste tanker og holdninger.

Det er klart at foresatte må følge med på hva ungdommene holder på med, det er jo deres ansvar, men det må ikke baseres på skjult overvåking.

Spionering på andres barn
Dette handler dessuten også om tredjepersoner. Ved å være inne på kontoen til egne barn (med eller uten deres samtykke) vil man som Brekke beskriver, få mye informasjon om andre ungdommer også. – Informasjon som ikke var ment for den voksne, samtaler som ikke ville være skrevet slik dersom ungdommene visste at voksne spionerte på dem. Slike bruddstykker av ungdommenes kommunikasjon kan også ofte fremstå som noe annet enn det er tenkt som, og en fjær kan fort bli til minst fem høns.

Brekke har ikke bare gått inn og snoket på sine egne barns Facebook-profil og deres lukkede kommunikasjon når de har glemt å logge seg av (uten egentlig å se ut til å mistenke at hans egne barn har gjort noe galt). Han skriver også at han har lagret masse av dette, og velger å skrive en kronikk om dette der barna sine venners utsvevende liv henges ut. Er det greit? Vi mener helt klart at målet ikke alltid helliger middelet, og at det her blir tråkket over opptil flere grenser. Det å mistenke utsvevende oppførsel blant ungdommene, og så svare med å gjøre noe så krenkende, er ikke god grobunn for kommunikasjon med egne (eller andres) barn.

Personvern er en grunnleggende beskyttelse av ditt privatliv
Visst er vi enige i at foreldre må engasjere seg i sine barns liv, og at de må vise interesse for hva som skjer på nett, som utenfor. Visst er vi enige i at foresatte må bry seg og snakke sammen, utveksle erfaringer og informasjon. Men, til syvende og sist handler det om å skape og vedlikeholde gode og trygge relasjoner, basert på tillit og gjensidig respekt. Utgangspunktet må være dialog og kommunikasjon, ikke overvåking og kontroll.

Kommentaren er skrevet i samarbeid med Karoline Tømte i Senter for IKT i utdanningen, prosjektleder for undervisningsopplegget Du Bestemmer. Du bestemmer er et samarbeidsprosjekt mellom Senter for IKT i utdanningen, Teknologirådet og Datatilsynet.