Personvernundersøkelsen 2024, utført av analyseselskapet Opinion på vegne av Datatilsynet, gir innsikt i dette spørsmålet. Et landsrepresentativt utvalg på 1519 personer over 15 år svarte på undersøkelsen i januar i år.

Hvilke virksomheter har vi tillit til?

Undersøkelsen tok blant annet for seg folks holdninger til hvordan virksomheter håndterer personopplysninger. Respondentene fikk følgende spørsmål om tillit:  

Svarene viser at det er klare forskjeller mellom hvem vi har tillit til. Grovt oppsummert kan det sies at flere offentlige virksomheter nyter høy tillit når de behandler våre opplysninger, mens private virksomheter har mindre. De vi har minst tillit til er tjenestene som er levert av de store tekno-gigantene, slik som Google og Meta. 75 prosent har liten eller ingen tillit til hvordan søkemotorer oppbevarer og bruker personopplysninger på, mens 83 prosent har liten eller ingen tillit til hvordan sosiale medier gjør det.

Den lave tilliten til denne type tjenester kan ses i sammenheng med negativ medieomtale over flere år når det kommer til misbruk av brukernes personopplysninger. Eksempler på dette er Cambridge Analytica-saken fra 2018, og senest i år kom det frem at flere sosiale medie-tjenester brukte eller planla å bruke innholdet til brukerne sine for å trene kunstig intelligens.

Apper for spill og underholdning skiller seg også negativt ut. Spillindustrien, som nå overgår filmindustrien i inntjening, krever ofte omfattende mengder personopplysninger av spilleren for å opprette brukerkonto. I tillegg kan mange opplysninger bli samlet inn mens du spiller. Dette reiser viktige spørsmål om hvordan de ivaretar personvernhensyn, særlig med tanke på yngre spillere. At folk har lav tillit til disse kan tolkes som om at de er kritiske og uttrykker en sunn skepsis til hvordan slike tjenester behandler personopplysninger.

Fører manglende tillit til at vi faktisk endrer oppførsel?

Men hvordan påvirker tillit vår oppførsel på nett? Det kan være vanskelig å koble en holdning til en handling. For å grave mer i dette, spurte vi folk om de har handlet på en bestemt måte i tilfeller hvor de er usikre på hvordan deres opplysninger blir brukt.

På spørsmålet om hvorvidt folk har tatt grep eller unnlatt å gjøre noe på grunn av denne usikkerheten, er svaret  tydelig «ja» for store deler av befolkningen. 64 prosent har unnlatt å ta i bruk en tjeneste eller et produkt som følge av at vi er usikre på hvordan personopplysningene blir brukt, og 74 prosent har latt være å laste ned en app.

At folk ikke laster ned visse apper kan være et tegn på sunn skepsis. Mange apper samler inn mer informasjon om oss enn det som er nødvendig. Mange aktører videreselger også informasjon om oss til annonsører, for at de skal sende deg målrettet reklame.

Undersøkelsen gir et tydelig signal til kommersielle aktører: Hvis de ikke oppfyller brukernes forventninger til personvern, risikerer de at brukere lar være å ta i bruk tjenestene deres eller at de begrenser aktiviteten sin i tjenesten.

Ytringsfriheten på kommersielle plattformer?

Undersøkelsen viser at mange lar være å delta i meningsutvekslinger på nett fordi de er usikre på hvordan opplysningene kan bli brukt. En betydelig andel, 47 prosent, har unngått diskusjoner i sosiale medier og nettaviser, og 35 prosent har gått så langt at de har slettet en konto i sosiale medier. Dette kan potensielt påvirke den offentlige debatten i en tid preget av polarisering og meningssiloer. Mye av den offentlige meningsutvekslingen foregår på plattformer som mange er skeptiske til å bruke.

Kanskje mest bekymringsverdig er at 14 prosent, en ikke ubetydelig andel av befolkningen, har unnlatt å søke etter hjelp om sensitive problemer i en søkemotor. For mange er et enkelt søk på Google det første steget mot å få hjelp, og når tilliten til disse plattformene svikter, kan det få alvorlige konsekvenser.

Oppsummert viser undersøkelsen at det er varierende tillit til de forskjellige aktørene på nett, og at mange unnlater å ta i bruk forskjellige tjenester på grunn av usikkerhet rundt hvordan deres personopplysninger håndteres. Dette viser at tillit er avgjørende for hvordan vi bruker digitale plattformer og tjenester.  

I likhet med ekte intelligens, må kunstig intelligens lære selv, for å utføre en oppgave. Det ligger i kunstig intelligens’ natur at du ikke på forhånd kan bestemme akkurat hvordan den vil lære seg noe. Noen ganger oppstår også hell i uhell, og du oppdager at du kan bruke KI-en til flere, eller andre ting, enn den var utviklet for.

Åpenhet om formål

Når kunstig intelligens skal lære av eller brukes på personopplysninger, stiller regelverket krav om at man er åpen om formålene med bruken. Personene som opplysningene gjelder – de registrerte – har krav på å vite hva opplysningene skal brukes til. Denne informasjonen skal man få før personopplysningene samles inn.

Åpenhet har vært hovedtema for prosjektet Ruter har deltatt med i Datatilsynets KI-sandkasse. Ruter planlegger å bruke kunstig intelligens i sin app for å tilby kundene persontilpassede reiseforslag. I sandkasseprosjektet har Datatilsynet og Ruter diskutert hvordan de kan være åpne om behandlingen av personopplysninger i denne løsningen.

Les sluttrapporten fra Ruterprosjektet, «I rute med kunstig intelligens».

Det kan være vanskelig å på forhånd vite hvilken bruk av personopplysninger som trengs for å få den kunstige intelligensen til å virke som den skal. I tillegg kan den kunstige intelligensen vise seg å ha flere bruksområder når den er blitt opplært. I motsetning til Ruters bussruter, som skal være så forutsigbare som mulig, vil det være en styrke for Ruters app om den overrasker med nye måter å reise bedre på. Stenger da regelverket for å gjøre noe utover det du så for deg i utgangspunktet?

Hvor mye skal til?

Vi kan omformulere spørsmålet til hvor mye du må få vite før personopplysningene dine samles inn. Regelverket krever at formålene skal være spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede. Du kan altså ikke invitere på blåtur i forstand av så brede formål, at man i realiteten ikke forstår rekkevidden av hva personopplysningene kan brukes til. Når du har angitt formålene, setter de skranker for hvilken bruk som er tillatt. Oppdager du senere at det er verdifullt å bruke personopplysningene til et nytt formål? Ja, da må du gjøre nye vurderinger og finne et nytt rettslig grunnlag for bruken. Og ikke minst – la være å gå videre med det nye formålet, om du ikke finner dekning for det.

Et hovedhensyn er at måten personopplysningene behandles på skal være forutberegnelig. Bruken må knytte seg tett nok opp mot det formålet som var definert ved innsamling. På den måten får de registrerte en større grad av kontroll over hvordan noen bruker personopplysningene deres. Hvis man ser at bruken i realiteten knytter seg til et annet formål, skal den som hovedregel ikke skje, med mindre man starter på nytt med nye vurderinger og tiltak som kan gjøre bruken lovlig.

Forutsigbarhet for de registrerte er avgjørende for tillit. Tillit er viktig når man skal la kunstig intelligens jobbe med folks personopplysninger. Så hvordan skaper du forutsigbarhet ved bruk av et verktøy som (delvis) har uforutsigbarhet som sin styrke?

Å avgrense formål

Når du først har identifisert alle bruksområder du kan se for deg, og bestemt deg for hvilke formål du vil forfølge, kommer spørsmålet om hva som hører inn under ett og samme formål opp. Selv om ulik bruk av personopplysninger i den kunstige intelligensen kan utfylle ulike oppgaver, kan bruken høre til samme formål.

I sandkasseprosjektet diskuterte Ruter og Datatilsynet for eksempel om behandling av personopplysninger for å gi persontilpassede reiseforslag og etterlæring av den kunstige intelligensen er to separate formål. Ruter forklarte, at det er vanskelig å få til det ene uten det andre. For at den kunstige intelligensen skal klare å gi gode, persontilpassede reiseforslag, må den stadig læres opp. For eksempel må den tilpasse seg endringer i reisemønster.

Man kan altså se det slik at etterlæringen er en behandlingsaktivitet som hører inn under formålet om å gi persontilpassede reiseforslag. Det samme kan sies om retting av feil eller justering av elementer den kunstige intelligensen legger vekt på før den gir et reiseforslag.

Bruk for nye formål

Ruter har planlagt å legge til rette for god informasjon om formålene de kan se for seg allerede ved innsamling. Hvis det senere oppstår behov for å oppfylle nye formål, som de ikke så for seg ved innsamling, kan de i utgangspunktet ikke gå videre med bruken. Det finnes likevel mulighet for å oppfylle det nye formålet, dersom det er forenelig med det opprinnelige formålet.

En type bruk, som i regelverket er angitt som forenelig uansett opprinnelig formål, er bruk for statistiske formål. Såfremt du sørger for å avidentifisere og beskytte opplysningene i så stor grad som mulig, samt å informere om ny bruk, kan bruk for statistiske formål være mulig selv om det er et nytt formål. I den grad du ser for seg en slik bruk allerede på innsamlingstidspunktet, må du likevel informere om det som et eget formål allerede da.

Fordel å ha tunga rett i munnen fra starten av

Når du skal bruke personopplysninger, må du ta noen hensyn som kan være krevende ved utvikling og bruk av kunstig intelligens. Bruksmulighetene begrenses ut fra hva slags informasjon man har gitt til de registrerte ved innsamlingen.

Man må planlegge godt. Det betyr å informere godt – ved innsamling – om alt du planlegger å bruke personopplysningene til. Godt forarbeid på dette området vil kunne gjøre jobben med den kunstige intelligensen lettere i et langsiktig perspektiv. Da får man en vinn-vinn-situasjon for virksomheten og for de registrerte.

På lørdag skrev Øyvind Husby at Datatilsynet bommer om felles behandlingsansvar ved bruk av Facebook-side. Han sier dette er problematisk fordi vi som tilsyn forventer at vår vurdering skal være en mal for andre.

Vi har vært tydelige på at vi ikke opptrådte som tilsyn da vi vurderte vår bruk av Facebook. Vi har presisert at man ikke trenger å bruke samme metode som oss og at alle må gjøre sine egne vurderinger.

Misforstått

Når det gjelder jussen, ser Husby ut til å tro at det må foreligge en eksplisitt avtale om formål og midler for at felles behandlingsansvar skal inntre.

I Wirtschaftsakademie- og Fashion ID-dommene som Husby peker på, forelå det ingen enighet mellom partene. Partene brukte dessuten personopplysninger til litt ulike ting. Likevel konkluderte EU-domstolen med felles behandlingsansvar. Begge parter bidro nemlig til innsamling av data og å sette rammene for behandlingen, samtidig som de hadde en felles økonomisk interesse. Det er dette vi har lagt til grunn i våre vurderinger.

I førstnevnte dom finner vi uttalelser om omfanget av felles behandlingsansvar for Facebook-sider. Vi er enige med IKT-Norge i at man ikke har ansvar for alt som skjer på Facebook, men basert på dommens ordlyd kom vi frem til at omfanget av felles behandlingsansvar er videre enn hva Facebook legger opp til i sitt avtaleverk. IKT-Norge ser ut til å stole blindt på dette avtaleverket.

Huseby får det til å se ut som at vi står alene i vår forståelse, men vår tolkning er i tråd med retningslinjene til Personvernrådet, der alle 30 datatilsyn i EØS er medlemmer.

Vranglære

At andre er uenig i vår risikovurdering, er uproblematisk. Her prøver imidlertid IKT-Norge, et interesseorgan som representerer Facebook, å snu opp ned på det EU-domstolen har sagt om Facebook.

Det er skremmende, men ikke nytt.

Schrems II-dommen, som også gjaldt Facebook, sier litt forenklet at USA ikke har god nok beskyttelse av personopplysninger. Facebook har tolket seg bort fra dommen og sender derfor data fritt til USA likevel.

Vi vet at Facebook ofte gjemmer seg bak interesseorganer når de skal lobbe. Dette er vanlig taktikk i Brussel, og vi må være oppmerksomme på det samme her hjemme.

Udemokratisk

Husby avslutter innlegget sitt med å påpeke demokratisk deltakelse – og det er kjernen av problemet.

Facebook bestemmer hvem som får og ikke får se ulike budskap, basert på inngripende sporing som kan medføre nedkjølingseffekt. Nylige avsløringer viser at algoritmene premierer destruktivt og splittende innhold, og Facebook har blitt anklaget for å bidra til vold mot rohingyaene i Myanmar.

At Facebooks interesseorganisasjon skal definere demokratisk deltakelse, er mildt sagt problematisk.

Vårt mål er at Facebook skal respektere demokratiet og rettighetene våre. Det er trist at IKT-Norge har andre mål.

Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv (02.02.22), og er skrevet av konstituert direktør Janne Stang Dahl og seksjonssjef Tobias Judin.

Hvem har tilgang til opplysningene mine? Hvem «eier» testresultatene? Hvordan sletter jeg dataene mine? Lagres opplysninger om meg i nettskyen? Dette er noen av spørsmålene vi stilte, og som vi i skuffende liten grad fant svar på da vi testet seks ulike hjemmetestprodukter koblet opp mot mobiltelefonen. Vi tok utgangspunkt i en vanlig norsk forbruker da vi bestilte utstyret, og lette etter relevant informasjon hva som skjer med målingene og andre opplysninger om oss.

For dårlig informasjon til brukeren

Vi testet utstyr som kan deles i tre kategorier: Blodtrykk, blodsukker (typisk brukt av diabetikere) og såkalte oksymeter/pulsoksymeter, det vil si måling av oksygenmetning i blodet og puls (aktuelt for kolspasienter). Denne typen hjelpemidler kan gjøre livene våre lettere og potensielt være til stor hjelp for pasienter med kroniske sykdommer.

Vi så kun på seks produkter i vår kartlegging, og kan derfor ikke generalisere at resultatene gjelder alle hjemmetestprodukter. Vår lille sjekk gir imidlertid et godt innblikk i problematikken for den personvernbevisste forbruker ved bruk av denne type utstyr.

Fem av seks produkter får stryk fordi de ikke på en tilfredsstillende måte forklarer hvordan personopplysningene blir samlet inn, brukt og delt. Ingen av produktene forklarer brukeren hvordan kan slette egne opplysninger. Ingen av de seks vi testet gir tilfredsstillende informasjon om hvordan opplysningene sikres og lagres.

Testresultatene for de ulike produktene

En klar beskjed til bransjen – og en oppfordring til deg som forbruker

Vi er fra Datatilsynet sin side både overrasket og skuffet over hva vi fant og da særlig med tanke på at dette er utsyr som samler inn data som gir indikasjoner på din helsetilstand. Nå er ikke leverandørene i vår test norske, men jeg vil likevel å gå ut med en klar oppfordring til produkt- og app-utviklere om å bygge inn godt personvern i produktet:

• ikke samle inn mer informasjon enn nødvendig,
• gjør det enkelt for brukeren å slette egne data, og
• sørg for god datasikkerhet slik at potensielt sensitive opplysninger ikke kommer på avveier.

Dette er tre viktige personvernfremmende tiltak. Les mer om innebygd personvern på våre nettsider.

I tillegg oppfordrer jeg sterkt alle virksomheter til å lage en personvernerklæring. Retten til å vite hvordan opplysninger om meg blir brukt er grunnsteinen i personvernet. Det å samle all relevant informasjon om hvordan personvernet er ivaretatt på ett sted, i form en personvernerklæring, er et veldig egnet og praktisk virkemiddel for å informere brukeren. Vi har laget en egen veileder om hvordan du kan lage en god personvernerklæring.

Forbrukere som kjøper slikt utstyr og som ønsker å ha en viss kontroll på egne personopplysninger har en utfordring. Det er vanskelig å finne relevant og dekkende informasjon om håndteringen av personopplysninger. Vi oppfordrer derfor deg som forbruker å velge produkter som har en personvernerklæring, eller som på andre måter har godt tilgjengelig informasjon om hvordan ditt personvern vil bli respektert. Du bør se etter en beskrivelse av hvordan opplysningene dine blir samlet, behandlet, delt og lagret. Sjekk også om du gis mulighet til å slette data og om det står noe om hvordan dine personopplysninger blir sikret.

Helsehjelp fra tingenes internett – en aktuell debatt

Utviklingen av selvtester koblet mot mobiltelefon går raskt, og tilbudet av måleinstrumenter og tester til hjemmebruk øker stadig. Se Teknologirådets oversikt over tilgjengelig selvtestutstyr her.

Mennesker med kroniske sykdommer som for eksempel diabetes eller epilepsi kan finne stor hjelp i denne typen hjemmetestutstyr som vi har sett på. I fremtiden kan vi se for oss at målinger fra selvtestutstyr kan sendes løpende til legen slik at denne kan vurdere om medisinbruk og behandling skal justeres.

E-helsedirektoratet har akkurat gjennomført en høring der de foreslår en selvdeklareringsordning for mobile helseapplikasjoner. Siden det per i dag ikke finnes noen godkjenningsordning eller kvalitetsgaranti virker dette å være en god ide. Men hvis denne typen utstyr skal brukes opp mot helsevesenet i stor skala bør produktene kvalitetssikres i større grad. En slik kvalitetssikring bør da selvsagt også inkludere en vurdering av hvordan personopplysningene ivaretas. Da er det blant annet viktig å vite at dataene lagres og overføres på en sikker måte, og at rettighetene til bruk av dataene er avklart i forkant. Du kan lese Datatilsynets høringsinnspill her.

Vårt sveip er del av et internasjonalt prosjekt

Den lille utsjekken vi har gjort av seks produkter er Datatilsynets bidrag til årets såkalte GPEN-sveip. GPEN (Global Privacy Enforcement Network) er et nettverk av personvernmyndigheter verden over. Det er fjerde året Datatilsynet deltar i GPEN-sveipet. Årets tema er tingenes internett, gjerne forkortet til IoT (Internet of Things). Vi valgte å konsentrere oss om testutstyr for helse. Noen personvernmyndigheter valgte det samme som oss, mens andre valgte for eksempel smart-TVer, smarte biler og leketøy. Totalt 25 personvernmyndigheter verden rundt deltok og så på til sammen 314 objekter.

Les mer om sveipet og last ned rapporten her.

Det var i anledning Safer Internet Day 2016 at Datatilsynet arrangerte en workshop som blant annet fikk besøk av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. I løpet av en time «sveipet» 10. klasseelevene 22 apper. De skulle blant annet forsøke å finne ut om appene samler inn personopplysninger og i så fall hvilke, om de kunne finne en personvernerklæring og om appen hjelper oss å ivareta personvernet vårt. Til slutt ga de hver enkelt app en sur eller en blid «smiley» avhengig av de syns om appen hadde godt personvern eller ikke.

Alle appene, unntatt en, samlet inn personopplysninger. Den ene som ikke samlet opplysninger var en spill-app som lot brukerne være anonyme dersom de ønsket det. Under er en oversikt over hvilke type personopplysninger appene samler inn mest av:

Vi var så heldige å få besøk av statsråd Jan Tore Sanner som ble veldig imponert over hvor flinke elevene var til å finne fram og forstå informasjonen i appene. Det er nemlig ikke alltid like lett å vite om appen samler inn informasjon slik som kontaktopplysninger eller GPS. Og de lange personvernerklæringene kan ofte virke vanskelige og avskrekkende, men det stoppet ikke elevene fra Fyrstikkalleen.

Elevene fant ut at 77 prosent av appene hadde personvernerklæring – og det er bra! Men dessverre var det bare 36 prosent som ga brukeren mulighet til å slette brukerkontoen, og kun 41 prosent som hadde mekanismer for å ivareta personvernet til brukeren (slik som personverninnstillinger og lignende).

Da det kom til oppsummering, besto 59 prosent av appene testen, mens de resterende 41 prosentene ikke kom gjennom nåløyet til elevene. Her er det med andre ord forbedringspotensiale.

Vi i Datatilsynet har sjekket apper før, men det er første gang vi har fått hjelp av ungdommer. Det var en suksess og jeg tror både de og vi lærte en god del. Vi kommer nå til å bruke denne workshopen som utgangspunkt for å lage en tilsvarende en aktivitet i nettressursen Dubestemmer.no som skal lære barn og unge om personvern og nettvett. Slik kan elever rundt om på skolene bli mer bevisste hva de deler av personlig informasjon når de bruker apper.

Her følger noen tips for hvordan du kan passe på personvernet ditt når du bruker apper:

• Vurder personvernet i en app før du laster den ned. Spør deg selv: Virker det som om appen ønsker å samle inn mer opplysninger om meg enn den egentlig trenger? Har den en personvernerklæring? Virker det som en seriøs app? Bestem deg for om dette er en app du vil laste ned.
• Se om du finner alternative apper som ivaretar personvernet ditt på en bedre måte.
• Ikke oppgi mer informasjon enn du må, og ikke gi appen tilgang til mer enn du synes den bør ha tilgang til.
• Ta en opprydning av og til: Slett apper du ikke bruker, og slett innhold i apper (bilder, meldinger osv.) som du ikke lengre har bruk for.
• Gjennomgå innstillingene på mobilen din – ofte kan du se og styre hva appene har tilgang til.

Hele seks av ti svarer at de har latt være å laste ned eller ta i bruk apper, fordi appene krever informasjon de ikke ønsker å gi fra seg. Det kommer fram i undersøkelsen som Norstat har gjennomført på vegne av Forbrukerrådet.

Videre svarer ni av ti at det ikke er greit at personopplysninger benyttes til andre formål enn at appen skal fungere. Forbrukerrådet mener at dette bør være et varsko for app-tilbydere og andre som tilbyr tjenester på nett. Dette er vi i Datatilsynet enig i. Spesielt at folk lar være å bruke eller laste ned apper gir et tydelig signal til app-eiere og –utviklere: Store deler av app-brukerene ønsker og forventer tjenester med godt personvern.

Det er interessant å se tallene i sammenheng med app-sveipet vi gjorde i mai 2014, der vi fant at to av tre apper ber om tilgang til personopplysninger, men informerer ikke om hva opplysningene skal brukes til og hvorfor. I omtrent halvpartene av appene som ba om tilgang til personopplysninger, var det uklart hvorfor appen trengte denne informasjonen. Et eksempel på en slik uklarhet kan være en kart-app som ber om tilgang til kalenderen din.

Det synes å være en mismatch mellom app-brukere og appene. Mange apper samler inn for mye informasjon og informerer for lite, mens brukerne på den andre siden blir i økende grad skeptiske til appene. Vi har de siste par årene lagt merke til at flere og flere app-utviklere viser interesse for personvern og går foran som gode eksempler. Men dessverre ser vi også at mange er dårlige på akkurat dette. Vi oppfordrer alle som skal utvikle en app til å lese vår veileder til god app-utvikling først, slik at man får en tjeneste med godt personvern fra start.

Og sist, men ikke minst, tre kjappe råd til app-brukere:

• Vær kritisk til hvilke apper du installerer. Finn ut hvem som er ansvarlig for appen og hvilken informasjon den trenger. La være å laste den ned eller avinstaller hvis den ber om tilgang til mer informasjon enn du mener den trenger.
• Gå gjennom appene dine med jevne mellomrom. Hvis du har apper du ikke bruker bør du avinstallere dem.
• Sørg for å oppdatere appene dine. En app som ikke er oppdatert kan ha sikkerhetshull det er mulig å utnytte.

Sveipetallene viser at det er stort forbedringspotensial når det kommer til personvernet i apper for barn. Barn er storforbrukere av apper og det er grunn til å være ekstra oppmerksom på deres personvern fordi det er vanskelig for barn å forstå og sette seg inn i informasjonsflyten på nett. Her er derfor noen tips til dere som eier eller utvikler apper:

• Tenk deg om to ganger før du samler inn informasjon om brukerne dine. Ikke samle inn mer informasjon enn du trenger.
• Sett opp standardinnstillingene slik at ikke mer informasjon enn nødvendig samles inn eller vises. Systemet vil da automatisk styre brukeren til å ikke dele mer personopplysninger enn nødvendig.
• Informer brukerne dine om alle appens behandling av personopplysninger. Bruk et enkelt men tydelig språk.
• Ha personvernerklæring tilgjengelig både i appbutikken, inne i appen og på din egen nettside. Erklæringen bør være spesifikk om hvilke behandlinger av personopplysninger som gjelder for appen (og skille det fra øvrige behandlinger virksomheten måtte ha).
• Tilrettelegg informasjon for barn og lag mekanismer som hjelper barn og foreldre å forvalte personopplysningene i appen på en god måte.
• Tenk personvern fra begynnelsen av utviklingsprosessen. Hvis du vurderer personvernkonsekvensene fra start kan du unngå krenkelser av brukerens personvern. Les vår veileder om personvern for apputviklere.

Lurt med personvernmekanismer for barn og foreldre
Kun 10 prosent av appene vi så på har utviklet mekanismer for å hjelpe barn å ivareta eget personvern. Kun 7 prosent av appene oppfordrer til foreldreinvolvering, mens 8 prosent har et «foreldredashboard» som lar foreldre justere innstillingene for hva barnet kan dele og få tilgang til i appen. Her imidlertid et par eksempler på apper med personvernmekanismer for barn og foreldre.

Appen MovieStarPlanet lar deg blant annet dele bilder. Før du kan dele bilder må du igjennom ordensreglene som blant annet informerer om at du må spørre om lov før du deler bilder av andre. Listen med tips som brukeren må klikke seg igjennom er enkel og illustrert.

Et eksempel på en app med foreldreinvolvering er norskproduserte Kuddle. Kuddle er et sosialt nettverk og bildedelingstjeneste for barn. Brukere under 13 år må få samtykke fra en foresatt før brukeren får “online” tilgang til appen. Den foresatte får blant annet varsel når barnet deler bilder og mulighet til å fjerne bildet.

Her er de viktigste tallene fra sveipet:

• 75 prosent av appene vi sveipet samler inn personopplysninger – og 62 prosent av de som samler opplysninger oppgir at de deler disse med tredjeparter.
• I omtrent halvparten av appene som behandler personopplysninger er det uklart hvorfor de samler en eller flere av opplysningene.
• 70 prosent av appene vi sveipet hadde en personvernerklæring.
• Kun 10 prosent av appene har mekanismer som hjelper barna med å ivareta personvernet sitt.

Kort om sveipet: Det norske sveipet er del av et internasjonalt prosjekt der 29 personvernmyndigheter fra hele verden, i samarbeids­nettverket GPEN (Global Privacy Enforcement Network), har sjekket personvernet i apper rettet mot barn opp til 13 år. Det norske datatilsynet valgte å se på 60 apper både på iPhone og Android-telefoner.

Les hele rapporten her (pdf).

Vi har over tid blitt vant til at de nettsidene vi besøker, slipper til internettaktører som sanker inn informasjon om vår nettaktivitet for å tjene penger på den. Internettet er under omfattende kontroll av disse internasjonale aktørene som har sluppet inn på nettsidene til avisene, butikkjedene, statlige etater og kommuner.

Disse aktørene ønsker også å vite hva vi holder på med der ute i lokalbutikken, på kjøpesenteret, på flyplassen eller andre steder. Et sentralt verktøy er å vite nøyaktig hvor du er til enhver tid. Lokalisering kan gjøres med mobilen via GPS, men ulempen med denne løsningen er at den virker best utendørs og ikke inne i butikker. Wifi benyttes for enda bedre å kunne lokalisere oss innendørs, men også dette er for unøyaktig. Nesten like unøyaktig er avlesing av din mobils Bluetooth-identitet. Problemet med disse løsningene ligger også i at avlesing av våre mobiler krever mye «dyrt» og aktivt utstyr, og at slik avlesing krever forhåndstillatelse fra den enkelte av oss.

Det er her man nå har funnet en ny løsning ved å plassere ut små sendere tett i tett hvor folk beveger seg. Disse senderne kalles beacons eller nettvarder. De er billige og fungerer med å sende ut sin egen identitet. De store mobil- og operativsystemleverandørene har lagt til rette for at våre mobiler leser av signaler fra slike beacons.

Du laster nå ned apper som leser av beacons som er plassert ut i butikken. Nøyaktig kunnskap om hvor du er og hvilke varer du ser på kan gi grunnlag for å gi deg kjøpsanbefalinger og nyttig informasjon. Andre ser for seg at man kan bli geleidet rundt på togstasjoner, flyplasser og kjøpesentre etter å ha lastet ned togstasjon-app, flyplass-app eller kjøpesenter-app. Dermed snakker vi om en meget tett utplassering av slike beacons, og tettere utplassering vil gi mer nøyaktig posisjon.

Slike isolerte løsninger, hvor togstasjon-appen bare leser av togstasjonens beacons og ingen andres, var slik man så for seg bruk av beacons i utgangspunktet. Dessverre ser vi nå at det ryddige utgangspunktet for bruk av beacons er i ferd med å forsvinne allerede før teknologien er tatt i bruk. Vi ser at beaconaktørene legger til rette for en bredere bruk enn bare for én butikk eller én togstasjon.

Det er allerede etablert beacons-registre for allmenn bruk, som gir informasjon om de enkelte beacons.

Vi ser at app-leverandører ikke begrenser seg til å lese av kun egne beacons, men også andres. Apper du allerede benytter på mobilen endres til å ta i bruk beacons.

Mobilleverandører og leverandører av mobilens operativsystem etablerer beaconavlesing og innrapportering av beacons med lokasjon som standard løsning.

Vi ser dermed allerede nå at vi er kommet i en situasjon, med beacons, som er den samme som vi opplevde med ordinært internett. Med dette vil det fremover være umulig å bevege seg med sin mobil utenfor hjemmet, uten at man selv rapporterer lokasjon og sine interesser til ulike aktører. Din aktivitet og dine interesser vil, uten at du aner det, bli underlagt budgivning og kjøpslåing mellom store aktører som vil by på hvilken mulighet du har for å bruke penger og foreta et kjøp av akkurat deres produkt.

Vi ser at beaconløsningen kan bli pushet frem av gode allmennyttige formål. Dessverre er det ikke ofte betalingsvilje for slike formål. Det er først når reklamen og de store betalingsvillige aktørene kommer inn og får tilgang til personopplysningene dine, at det blir fart på sakene. Vi har lenge hørt at uten reklame og «cookies» på internett ville internett være dyrt eller dødt. Vi vil nok høre dette om beacons også, at denne teknologien vil være nødvendig for å overleve i konkurransen med internetthandelen. Dette er en side av saken og er påstander som blir holdt frem av sterke interessenter innen reklameindustri og av store internettaktører. Det blir alltid litt puslete å vaie personvernflagget overfor disse aktørene.

Vil det da være mulig å innføre den nye teknologien med beacons uten personvernulemper? Det finnes allerede mulighet til å beskytte de enkelte beacons slik at de bare kan avleses og brukes av den aktøren som har plassert dem ut og isolert sett bare kan leses av denne aktørens mobilapp. Det er viktig at det tenkes innebygd personvern og at brukeren selv har kontroll. Dessverre koster slike sikre løsninger mer enn løsninger uten sikkerhet.

Betalingsmiddelet som er i spill er våre personopplysninger. Å gi fra seg personopplysninger er åpenbart ikke like synlig som å gi fra seg kontanter. Vi vil nok se at store reklameaktører får benytte offentlige steder som gater, torg og undergrunnsstasjoner til moderne markedsføring. Det offentlige rom har fra før ikke vært blottet for reklame. Det spesielle nå er dessverre at bruk av beacons vil bringe oss til et helt nytt og langt mer utfordrende nivå.

I det norske datatilsynet satt seks medarbeidere konsentrert bøyd over nettbrett og mobiltelefoner og testet apper for barn. Vi testet apper som er laget for barn (for eksempel Fantorangen-appen) og apper populære blant barn (for eksempel YouTube). Vi så etter hva appene samler inn av personopplysninger og hva slags informasjon appen gir om personvern.

Det er svært vanskelig å vite hva slags personopplysinger appene faktisk samler inn og hva de gjør med informasjonen vår – det var hovedkonklusjonen fra app-sveipet vi gjorde i fjor. Derfor var vi nysgjerrige da vi satte i gang med å teste apper for barn. Samler de inn mye personopplysninger? Har de gode personvernerklæringer? Er informasjonen om personvern forståelig for barn?

Uten å røpe for mye kan jeg avsløre at det var mange diskusjoner over bordet gjennom hele sveipedagen. Det var i mange tilfeller ikke lett å vite hva appen samlet inn av informasjon om brukeren – ofte var det ikke samsvar mellom personvernerklæring og hva brukeren opplevde at appen samlet inn under bruk av appen. I en av de mest populære appene (lastet ned 50-100 millioner ganger i Google Play store) som involverer et snakkende kjæledyr med heliumstemme fant vi blant annet denne setningen i den fyldige personvernerklæringen: «Our products and services are not directed to, and we do not knowingly collect personal information from, children under 13, however we consider ourselves to be familiy oriented». Dette i en app som ikke kan være myntet på andre enn barn under 13, og som beskriver i detalj hva slags informasjon appen samler inn (og det var ikke lite).

Vi skal nå i gang med å analysere resultatene fra det norske sveipet, og de internasjonale resultatene får vi i løpet av sommeren. Vi kommer til å publisere resultater og analyser i en rapport over sommeren.

Du kan lese mer om sveipene vi gjennomførte om personvernerklæringer i 2013 og apper i 2014 her.

Datatilsynet sveiper apper

Mange opplever det som vanskelig å ha oversikt over hva slags informasjon appene samler inn om oss gjennom smarttelefonen. Nå er vi bare kommet halvveis i vår sveipedag, men hypotesen ser ut til å stemme så langt. Det er vanskelig å finne informasjon om personvern i appene, og det er jammen ikke lett å forstå det som står der (hvis det overhodet står noe).

Vi kommer til å lansere en rapport med resultatene fra sveipet etter sommeren. Vi håper at å sette fokus på temaet kan bidra til at appeiere og apputviklere skjerper seg og sørger for bedre personvern i appene. I dag publiserte vi en ny veileder som kan hjelpe de som utvikler apper å ta vare på personvernet. Denne burde være obligatorisk lesning for apputviklere og appeiere – ikke bare fordi de plikter å følge personopplysningsloven, men også fordi vi tror personvern kommer til å bli et enda viktigere konkurransefortrinn fremover.

Og til dere appbrukere: det er ikke lett å vite hvordan alle appene bruker dine opplysninger, men her er tre råd som kan hjelpe deg på litt på vei:

1. Vær kritisk til hvilke apper du installerer. Finn ut hvem som er ansvarlig for appen og hvilken informasjon den trenger. Les personvernerklæringen og ta stilling til hva du vil godta.
2. Gå gjennom appene dine med jevne mellomrom. Hvis du har apper du ikke bruker bør du avinstallere dem.
3. Sørg for å oppdatere appene dine. En app som ikke er oppdatert kan ha sikkerhetshull det er mulig å utnytte.

Her kan du lese mer om sveipet og hvilke land som deltar.