I DN 14. februar uttrykker PST frustrasjon over at ansatte i norske virksomheter i mindre grad er tilgjengelige for forebyggingssamtaler. Kan det være at PSTs metoder utfordrer rettsstaten på en slik måte at de gjør arbeidet med å sikre Norge vanskeligere?

Hva er forebyggingssamtaler?

PST gjør forebyggingssamtaler med personer som ikke har gjort noe straffbart. De bruker det som et konkret virkemiddel for å kartlegge og forebygge trusler. Forutsetningen for å gjennomføre en samtale er at PST har kartlagt enkeltpersoner eller miljøer som potensielt utgjør en trussel.

Dette er en form for over overvåkning, og nettopp uklarhetene rundt forebyggingssamtalene kan forsterke de negative effektene av overvåkning.

Rettsstatens prinsipper bygger tillit

Rettsstatsprinsipper er til for å verne borgerne. Som en heldig bieffekt gir de også en stat bygget på tillit. Utgangspunktet i en rettsstat er at myndighetene ikke har noe med privatlivet til borgerne eller opplysningene til virksomhetene å gjøre, uten at det er godt begrunnet. Gode grunner kan for eksempel være kriminalitetsbekjempelse, nasjonal sikkerhet eller andre viktige samfunnshensyn. Men det må også rammes inn av et solid lovverk.

Problemet med forebyggingssamtaler er at de beveger seg i rettsstatens yttergrense. De har et svakt og lite utviklet rettslig grunnlag. Både form og innhold kan disse politimetodene skape usikkerhet knyttet til overvåkning og bruk av makt.

Eksempler på problematisk metodebruk

Når det gjelder form, så kan både DNs artikkel 14. februar med personer i sikkerhetssensitive virksomheter, og PSTs «dawn raid» mot ungdom som er aktive i radikale grupper på nettet, tjene som eksempel metodebruk som kan forsterke negative konsekvenser.

PST oppsøkte en rekke barn hjemme tidlig om morgenen 13. juni i fjor, i en koordinert aksjon for å ta en prat om ytringer de hadde kommet med på nett. PST selv omtaler det som en « «skånsom håndsrekning». Det er enkelt å tenke seg mer skånsomme måter å gjennomføre en forebyggingssamtale på.

Uformelle møter svekker tilliten

I DNs artikkel leser vi om at enkeltpersoner kontaktes direkte og at samtalen kan gjennomføres på «kafé eller restaurant. Det kan være å gå en tur i en park, eller ta en biltur.» Men det er også påpekt at det ikke må virke for hemmelig.

Personer som er undergitt virksomhetenes taushetsplikt, skal altså dele informasjon med PST på et tynt rettslig grunnlag, gjerne på en kafé og uten noen form for notoritet. Hvem ville i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i dra på kafé med en tilfeldig person for å snakke om sikkerheten i virksomheten?

Dette innlegget sto på trykk først i DN 7. mars 2025.

«Nedkjølingseffekten» er i denne sammenheng ideen om at vi endrer oppførsel dersom vi mistenker at noen titter oss over skulderen. Begrepet beskriver at vi lar være å gjøre noe fordi vi frykter at personopplysningene vi etterlater oss kan få negative konsekvenser. Begrepet er omstridt og det er vanskelig å måle, men funnene fra Oxford-studien bekrefter altså en nedkjølingseffekt etter Snowden-avsløringene i 2013.

Ill: Birgitte Blandhoel

Den nye studien viser at det var 20 prosent nedgang i sidevisninger på Wikipedia-artikler som handlet om terrorisme, og som for eksempel nevnte «Al-Qaeda», «bilbombe» eller «Taliban». En av forskerne uttalte følgende til The Washington Post: «Hvis folk blir skremt eller usikker på konsekvensene av å lese om viktige politiske temaer som terrorisme og nasjonal sikkerhet, er det en reell trussel for den opplyste demokratiske debatten».

Nedkjøling i Norge
I november 2013, akkurat seks måneder etter Snowden-avsløringene, gjorde Datatilsynet en internettundersøkelse blant nordmenn der vi spurte om de har unnlatte å gjøre noe fordi de er usikker på hvordan opplysningene kan bli brukt senere.

Tallene fra 2013 viser at en vesentlig andel av befolkningen svarte at de har unnlatt å gjøre enkelte aktiviteter fordi de er usikre på hvordan opplysningene kan bli brukt senere. Det er verdt å merke seg at så mange som 26 prosent har unnlatt å skrive under på opprop og at 16 prosent har unnlatt å foreta bestemte søk på nett.

Å legge bånd på seg både på nett og i det virkelige liv kan ofte være en god ting og er en del av den kritiske dømmekraften enhver av oss har med oss når vi ferdes på nett. Men når vi lar være å støtte en sak, søke på et tema vi er interessert i eller på annen måte engasjere oss i samfunnet er det problematisk.

Nedkjøling av demokratiet
Et eksempel på en problematisk konsekvens av nedkjølingseffekten er at PEN America fant at en av seks skribenter hadde tilpasset innholdet i sine tekster i frykt for overvåkning. 250 amerikanske skribenter deltok i studien i oktober 2013, og resultatet viste som nevnt at hele 20 prosent sensurerte seg selv fordi de var usikre på om de var overvåket av myndighetene.

En sentral følge av nedkjølingseffekten er press på ytringsfriheten, som i neste konsekvens kan svekke demokratiet ved at borgerne begrenser sin deltakelse i åpen meningsutveksling. Men nedkjølingseffekt handler også om at usikkerhet knyttet til hvordan våre personopplysninger blir brukt, kan føre til at vi unngår helt ordinære gjøremål. Vi kan for eksempel unngå å låne en bestemt bok på biblioteket eller å ringe psykologen, i frykt for hvordan disse opplysningene eventuelt kan bli brukt senere.