Vi legger i dag igjen enorme mengder informasjon på nettet. Det kan være på sosiale medier, i blogger, i diskusjonsfora eller kommentarfelt i nettaviser. Det er slike opplysninger PST nå vil ha mulighet til å søke i. De vil også «samle en større mengde informasjon over tid». Jeg antar det vil skje ved at det utvikles terroralgoritmer, der brede, dype søk etter terrorprofiler vil flagge enkeltpersoner eller miljøer som må sjekkes nærmere. Dette kan generere enorme mengder data om svært mange personer. Dette betyr at hele befolkningen, og all vår nettadferd, kan bli gjenstand for overvåkning. PST vil inn i hjemmene våre, inn i datamaskinene våre og inn i våre digitale liv.

Hele befolkningen, og all vår nettadferd, kan bli gjenstand for overvåkning. PST vil inn i hjemmene våre, inn i datamaskinene våre og inn i våre digitale liv.

PSTs forslag er både ytterliggående og farlig. Det strider mot helt grunnleggende personvernprinsipper som at enhver registrering av enkeltpersoner skal være målrettet, relevant og ha et spesifikt formål. Det er grunn til å minne om skjebnen til datalagringsdirektivet, som påla massiv registrering av trafikkdata. EU-domstolen besluttet i en dom denne våren at direktivet var ugyldig blant annet fordi de ikke var tilstrekkelig målrettet, og fordi befolkningen kunne føle at de var under «kontinuerlig overvåking». Den fullmakten PST nå foreslår å gi seg selv synes jeg overgår det inngrepet datalagringsdirektivet var i folks personvern.

Men PST stopper ikke der. De ønsker også bedre tilgang til opplysninger hos andre offentlige etater. I enkelte saker vil det selvsagt være behov for slik tilgang, men PST vil ha en blanco-fullmakt tilsvarende det de har i Danmark. Der må andre forvaltningsmyndigheter gi opplysninger hvis dansk PST ber om det. Det er altså PST alene som skal vurdere om de skal ha tilgang til taushetspliktige opplysninger. Etter min mening er dette ikke akseptabelt. Utlevering må skje etter en betryggende prosess, og der også for eksempel et sykehus eller en fastlege skal ha et ord med i laget.

PST vil også innføre regler om datalagring i Norge. Her nøyer jeg med å minne om datalagringsdirektivet er kjent ugyldig, og at jeg er overrasket over at PST kun et halvt år etter en banebrytende dom fra EU-domstolen inviterer til omkamp.

I løpet av dagen i dag har PSTs forslag blitt skutt ned av en samlet politisk Norge. Det er gledelig at hensynet til personvern og enkeltmenneskets frihet veier tyngre enn overvåkning og kontroll. Tidligere har vi imidlertid sett at deler av PSTs «ønskelister» blir vedtatt. Denne gangen håper jeg imidlertid vi får se det vi alt for sjelden ser, nemlig at hensynet til borgernes personvern veier tyngst.

Taushetsplikten er en bærebjelke i helsevesenet. Den sikrer at vi som pasienter tørr å gi informasjon til en lege eller psykolog. Uten en svært streng taushetsplikt vil tilliten mellom den enkelte behandler og pasienten, og mellom helsevesenet og borgerne, undergraves.

I NOU 2010:3 – Drap i Norge – gikk dypt inn i spørsmålet om hvorvidt det er taushetsplikten som skaper problemer for informasjonsflyten mellom ulike behandlere og etater. Konklusjonen var at man ikke kunne fastslå at taushetsplikten var problemet. Utvalget foreslo imidlertid en gjennomgang av reglene om taushetsplikt for å se om den forhindret informasjonsflyt.

Datatilsynet støtter en slik utredning. Personvernkommisjonen pekte imidlertid på at det var minst 50 lovbestemte unntak fra taushetsplikten. Det er derfor viktig at utredningen også ser på hvorvidt taushetsplikten på enkelte områder er så uthulet at det går ut over tilliten til helsevesenet.

Den dagen er person ikke tørr å oppsøke en psykolog eller lege av frykt for at informasjonen skal tilflyte andre er jeg redd tilliten til helsevesenet er i fare.

Innslaget i EKKO vil bli lagt ut her.