Vi vet de er der – kameraene som er uplassert i butikker og kjøpesenter, på gater og torg, og som fanger opp våre bevegelser. Datatilsynets beregninger viser at det finnes ca 20 000 aktører som har kameraovervåking, og grunnet lavere priser, bedre funksjonalitet og bedre brukervennlighet er tallet stigende. Hvordan er så det norske folks holdninger til kameraovervåking? Virker det etter hensikten? Og hvilken vei går teknologien?

Kameraovervåking har vært i bruk lenge, og selv om mange nok har vent seg til at vi blir fanget opp av kameraer, er dette fortsatt noe som opptar folk. Datatilsynets mottok ca 1150 henvendelse knyttet til kameraovervåking i 2014. Mange klager på kameraovervåking i borettslag, i nabolag og webkameraer i båtforeninger og på byggeplasser. I tillegg mottar vi mange hundre henvendelser fra ansatte som opplever kameraovervåking på arbeidsplassen sin.

Folks toleranse for kameraovervåking er ulik ut fra hvilken situasjon man er i. Folk er mer positive til kameraovervåking i banker og postkontor, på buss og tog, enn på arbeidsplass og studiested, i parker og i barer og restauranter (Personvernundersøkelsen 2013/14 – Trender og tilstander).

Men dagens kamerateknologi er i voldsom utvikling, og mulighetene som overvåking, lagring og analyse er overveldende. Dagens kamera har produsert standard bilde og film, og det kreves et menneske som ser filmen og gjør en analyse for at man kan nyttiggjøre seg opptaket.

Dette er i sterk endring. Gjennom avansert programvare kan innholdet i videostrømmen analyseres. Dette gir mulighet for å lage alarmer basert på forskjellige kriterier eller definerte hendelsesforløp, å søke i opptak, eller å produsere statistikk.  Med moderne teknologi kan man på en helt annen måte enn i dag identifisere, følge eller gjenfinne enkeltpersoner, f eks ved bruk av ansiktsgjenkjenning, eller for den saks skyld søke etter en person som hadde på seg rødt tøy.

Vi ser for oss særlig tre anvendelsesområder i framtida. For det første sikkerhet, der det f eks går en alarm dersom en person som tidligere er tatt for butikktyveri kommer inn på et kjøpesenter eller et fotballstadion. Videoovervåking kan også brukes kommersielt. Våre bevegelser rundt i butikken kan gi data om hvordan den bør innrede lokalet for å fremme salget. Reklameskjermer kan sågar tilpasse innhold etter systemets gjetning om kundens alder og kjønn. Vi ser for oss at en mann fanges opp når han kjøper bleier, men hvor beveger han seg etterpå? Kjøper han øl? Sjokolade? Hvis butikken gjennom analyser finner at mannlige bleiekjøpere ofte beveger seg i retning av sjokoladen kan han eksponeres for sjokoladereklame når han nærmer seg hylla. Endelig ser vi for oss at videoteknologi kan brukes til arbeidsledelse og planlegging, for eksempel for å avvikle køer eller varsle parkeringsvakten når en bil har stått for lenge på korttidsparkeringen.

Med moderne teknologi kan man på en helt annen måte enn i dag identifisere, følge eller gjenfinne enkeltpersoner, f eks ved bruk av ansiktsgjenkjenning, eller for den saks skyld søke etter en person som hadde på seg rødt tøy.

Denne utviklingen vil utvilsomt gi personvernutfordringer, f eks at det registreres mer data om oss enn i dag, rett og slett fordi det er så uendelig mange bruksmuligheter. Kameraene kan også brukes til flere formål, for eksempel kan samme kamerasystem brukes både til sikring av verdier og kommersiell bruk. Det er ikke tilfelle i dag. Det er også tvilsomt om folk forstår hva som foregår. Etter dagens regler skal det settes opp skilt dersom det skjer kameraovervåking.  Men hvordan forklare ved hjelp av et skilt at adferd filmes og analyseres ned til minste detalj?

Hva kan vi så gjøre for å unngå at vi blir gjennomanalysert av moderne teknologi? Det er selvsagt ikke fritt fram for å ta i bruk denne typen videoovervåking. Det kreves et tilstrekkelig behov for å sikre vesentlige verdier, liv og helse og lignende. Ved kommersiell bruk må virksomhetens interesser veie tyngre enn den enkelte borgers, og det er ingen enkel sak å påvise. Personvernprinsipper tilsier at minst mulig inngripende middel skal velges, og man bør bruke minst mulig identifiserbare data. Å drive kundestrømanalyser ved hjelp av ansiktsgjenkjenning er adskillig mer krenkende for personvernet (og sannsynligvis ulovlig) enn å plassere en peiler på en handlevogn for å se hvordan folk beveger seg i en butikk. De teknologiske fremskrittene bør brukes på en klok og skjønnsom måte som krever gode vurderinger og en grad av måtehold hos virksomheter og installatørbedrifter. Informasjonssikkerheten må også ivaretas. Gjennom Datatilsynets tilsynsvirksomhet er det avdekket betydelige mangler ved mange virksomheter sikring av data, noe som er en forutsetning for at personvernet skal trygges.

Den 5. juni 2013 var Edward Snowden en ukjent mann. Kort etter var han på alles tunger. Nå er han foreslått som kandidat til Nobels fredspris og støttes av et imponerende knippe samfunnstopper.

Snowden avslørte at vår nærmeste allierte USA sto bak massiv overvåking av både Jørgen Hattemaker og Angela Merkel. Kilden til informasjonen var våre hverdagstjenester og arbeidsverktøy fra selskaper som Microsoft, Facebook og Google. Avsløringer av denne typen fører selvsagt til sterk kritikk og nedsettelse av refsende komiteer. Men hva har den egentlig virkningen av saken vært, nå ett år etter?

Oppslag i Washington post 7. juni 2013.

Ny personvernforordning

I flere år har EU jobbet med en ny personvernforordning. Arbeidet sto i stampe, og EU-parlamentet slet med å komme fram til enighet. Til manges overraskelse kom EU-parlamentet i mars i år fram til enighet om et forslag som på mange punkter styrket personvernet. Blant de interessante forslagene var at enhver behandling av data i Europa skal følge EUs regelverk. En amerikansk bedrift som retter sin virksomhet mot europeiske borgere kan altså ikke lenger unnskylde seg med at den ikke er etablert i Europa.

Datalagringsdirektivet kjent ugyldig

Datalagringsdirektivet ( DLD) ble vedtatt i Norge i april 2011 etter omfattende debatt, og loven skulle tre i kraft 1. juli 2015. I april i år kom imidlertid EU-domstolen til at direktivet var i strid med EUs charter for grunnleggende rettigheter. Domstolen la blant annet vekt på at datalagringsdirektivet på en alvorlig måte grep inn i borgernes grunnleggende rett til respekt for sitt privatliv og til beskyttelse av sine persondata. Lagring av trafikkdata kunne, ifølge dommen, gi borgerne en følelse av at deres privatliv var under konstant overvåking. EU-domstolen la stor vekt på at direktivet omfattet lagring av alle typer trafikkdata uten noen form for differensiering eller begrensning i lys av direktivets formål, som var å bekjempe alvorlig kriminalitet. Man burde altså skilt mellom ulike typer trafikkdata.

Lagring av trafikkdata kunne, ifølge dommen, gi borgerne en følelse av at deres privatliv var under konstant overvåking

Press for økt åpenhet

Snowdens avsløringer har naturlig nok også vakt reaksjoner hos de store teknologiselskapene. I et forsøk på å utvise åpenhet, og slå tilbake påstanden om at de hadde samarbeidet med sikkerhetsmyndighetene i USA, har stadig flere selskaper laget såkalte transparency reports. Der fremgår det blant annet hva slags og hvor mange henvendelser de har fått fra politiet i ulike land og hva slags opplysninger de etterspør. Microsoft og Google frontet et søksmål mot Justisdepartementet fordi de mente regelverket stengte for å offentliggjøre visse type opplysninger. Resultatet ble et kompromiss der selskapene bl.a. kunne offentliggjøre antall saker som falt inn under de såkalte FISA-regelverket (som gjelder registrering av utenlandske statsborgere) og det totale antall henvendelser de mottok fra myndighetene.

Økt interesse for personvern

Datatilsynet ønsket også å se om Snowden-saken har endret folks holdninger til personvern. I en undersøkelse høsten 2013 spurte vi folk om i hvor stor grad de var opptatt av personvern. 87 prosent svarte at de var ganske opptatt eller svært opptatt av personvern, mens kun 13 prosent svarte at de var lite opptatt av personvern. Tallene i 1997 var henholdsvis 77 prosent og 23 prosent. Vi spurte også om de hadde blitt mer eller mindre opptatt av personvern de to-tre siste årene. 49 prosent svarte at det var like opptatt, mens hele 46 prosent svarte at de var mer opptatt av personvern enn før. Tallene bekrefter vår antagelse, nemlig at folk er blitt mer opptatt av personvern.

Datatilsynets undersøkelse viser tydelig at folk har blitt mer opptatt av personvern de siste årene

Hva nå?

Jeg er ikke i tvil om at Snowdens avsløringer har hatt stor påvirkning på personvernforordningen, på DLD-dommen, på teknologigigantenes åpenhet og på folks holdninger til personvern. Personvern er blitt en interesse som ikke lenger kan overses. Hva så med Norge? Vi noterer med glede at DLD ble lagt bort og at gjeldsregisteret fortsatt ikke er vedtatt. Flere viktige saker nærmer seg regjeringens bord. Vil den følge opp PSTs forslag om å få overvåke folks tastaturer? Vil det komme forslag om et nytt, alternativt datalagringsdirektiv? Vil sikkerhet- og sårbarhetsutvalget i tilstrekkelig grad ta hensyn til at tung sikring av data ofte innebærer overvåking av enkeltmennesker? Vil gruppen som evaluerer EOS-utvalget overskue den enorme teknologiutviklingen som nå foregår i samfunnet og gi utvalget de musklene det trenger?

Personvern er blitt en interesse som ikke lenger kan overses.

Vi ser med tilfredshet at personvern er mer tilstede i debatten enn noen gang. Men det er mye tapt terreng å vinne tilbake. Vi får håpe EUs domstol og parlament inspirerer våre nasjonale beslutningstakere.

Brottsforebygganda rådet (BRÅ) i Sverige har nettopp undersøkt om kameraovervåking har noen effekt. De tok for seg to av Stockholms mest festglade strøk, Stureplan og Medborgarplatsen, der politiet i to år drevet aktiv overvåking. Konklusjonen er klar: Det kan ikke påvises noen nedgang i kriminaliteten på grunn av kameraovervåkingen. Derimot har overvåkingen en viss effekt for oppklaringen av kriminelle handlinger.

Utrederne kom fram til konklusjonen ved å sammenligne kriminalitetsutviklingen i de nevnte områdene med områder uten kameraovervåking. Kriminaliteten hadde riktig nok gått ned, men nedgangen var ikke større enn i de ikke-overvåkede områdene. Når det gjelder bruk til oppklaring av kriminalitet begjærte politiet utlevering av opptakene i et 80-talls saker. Det ble reist tiltale i tolv av disse sakene, og i tre ble opptakene ansett å ha «særskilt stor betydning for den fellende dommen».

«I fylla slår folk hverandre helseløse mens politiet står ti meter unna. Det er ingen grunn til å tro at et kamera vil virke mer avskrekkende enn en uniformert politimann»

Undersøkelsen viser det Datatilsynet alltid har ment: Det er viktig å ha en nøktern holdning til effekten av kameraovervåking, noe jeg oppfatter at norsk politi har. Personvernundersøkelsen 2013 viste at politiet kun hadde 12 kameraer utplassert i norske byer. Og som en politimann en gang sa til meg: «I fylla slår folk hverandre helseløse mens politiet står ti meter unna. Det er ingen grunn til å tro at et kamera vil virke mer avskrekkende enn en uniformert politimann».

Det er kloke ord for dagen.

Nylig gjennomførte Datatilsynet en undersøkelse der vi spurte folk om deres holdninger til bruk av GPS-sporing av barn. Svarene gir et tydelig signal. Kun en prosent svarte at de brukte dette i dag, mens 26 prosent kunne tenke seg å bruke det. Et stort flertall på 54 prosent svarte at de ikke kunne tenke seg å GPS-spore ungene sine.

Tallene viser at de selskapene som har forsøkt å selge slike tjenester ikke har fått noe fotfeste i Norge. Selv om flertall av befolkninger er motstandere av GPS-sporing, er det grunn til å advare. Mediene er fulle av oppslag om trusler, vold og farer, og det er lett å ty til enkle og lite gjennomtenkte løsninger. Spørsmålet vi må stille er hva sporing egentlig gjør med barna.

Barn er små, nysgjerrige vesener. De liker å ta omveier, ha gjemmesteder og hemmeligheter. De kan selvsagt komme opp i vanskelige og ubehagelige situasjoner. En viktig del av livet er å lære seg å takle også slike situasjoner, ikke vente på at foreldrene rydder opp – ved hjelp av GPS. Sporing av barn vil derfor skape utrygghet snarere enn trygghet, og følelsen av at foreldrene hele tiden kan vite hvor barna er hindrer livsutfoldelse og kreativitet. Jeg synes også det vitner om liten respekt for barns integritet og selvstendighet.

Barn er små, nysgjerrige vesener, de liker å ta omveier, ha gjemmesteder og hemmeligheter.

Derfor er det gledelig å se at sporing av barn så å si ikke brukes, og den gode personvernrefleksen flertallet av befolkningen har gir all grunn optimisme også om framtiden.