Lovforslaget bygger i stor grad på det såkalte Lysne II-utvalgets utredning som Datatilsynet sa et klart nei til i 2017, se bloggen «Nei til digitalt grenseforsvar». Også Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter konkluderte med at forslaget trolig var grunnlovsstridig: Høringsuttalelse til Forsvarsdepartementet om Lysne II-utvalgets utredning «Digitalt grenseforsvar». 

Det er en meget grundig utredning som ligger til grunn for lovforslaget, og vi vil svare med den samme grundighet i vårt høringssvar som vil foreligger før høringsfristen går ut 12. februar 2019. Allerede nå er det imidlertid grunn til å påpeke følgende: I Jeløya-plattformen gikk regjeringen inn for å oppnevne en Personvernkommisjon som blant annet skal «se på personvernet i justissektoren». Det er svært gledelig at en slik kommisjon ser dagens lys, ettersom det aldri er foretatt en slik gjennomgang når det gjelder justissektoren. I vårt innspill til mandat understreket vi imidlertid at det vil være svært uheldig å gå videre med forslaget om digitalt grenseforsvar før personvernkommisjonen har sluttført sitt arbeid.

I vår høring understreket vi at det vil være svært uheldig å gå videre med forslaget om digitalt grenseforsvar før personvernkommisjonen har sluttført sitt arbeid.

Nå er det nettopp det som er i ferd med å skje. Forslag til digitalt grenseforsvar er sendt på høring, men Personvernkommisjonen er fortsatt ikke nedsatt. For at en slik kommisjon skal ha noe for seg, må den både gi en beskrivelse av nå-tilstanden for overvåkningen i Norge, og ta stilling til hva det betyr for den enkelte borgers personvern dersom digitalt grenseforsvar innføres. Sentrale spørsmål er blant annet om det vil medføre en nedkjølingseffekt blant vanlige folk og om vi vil se at opplysningen som samles inn brukes til nye formål. Det er også viktig at kommisjonen løfter blikket og legger grunnlaget for en debatt om hva slags samfunn vi ønsker, og hvor langt det er riktig å gå når det gjelder å begrense innbyggernes frihet. Dersom digitalt grenseforsvar vedtas før kommisjonen har sagt sitt til forslaget, blir en slik debatt uten særlig betydning.

Det er viktig at personvernkommisjonen løfter blikket og legger grunnlaget for en debatt om hva slags samfunn vi ønsker, og hvor langt det er riktig å gå når det gjelder å begrense innbyggernes frihet.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen uttalte til NRK tidligere i dag at digitalt grenseforsvar vil føre til bedre personvern fordi det vil forhindre alvorlig kriminalitet. En slik uttalelse viser to ting; at forsvarsministeren ikke forstår hva personvern er, og at han setter en standard på debatten som bringer oss rett ned i skyttergravene for debatten om datalagringsdirektivet. Også der forsøkte tilhengerne å omdefinere hva som er godt personvern til å gjelde kriminalitetsbekjempelse. For det første er dette et argument uten en logisk grense, for det er uendelig mye som kan føre til mindre kriminalitet, for eksempel massiv overvåkning av befolkningen. Vet man hvor alle til enhver tid er og hva de holder på med vil det utvilsomt føre til mindre kriminalitet, men det vil undergrave folks personvern. Personvern handler om retten til selvbestemmelse, retten til å kommunisere mest mulig fritt og uhindret og retten til å ha private rom der man kan utfolde seg fritt uten å måtte kikke seg over skulderen, for å nevne noe. Det forsvarsministeren i realiteten sier, satt litt på spissen, er at det er godt personvern å tillate overvåkning av alle norske borgeres grensekryssende kommunikasjon, og å lagre det i 18 måneder. Det er et veldig dårlig utgangspunkt for en god debatt.

Kina har vokst frem som et gigantisk laboratorium for eksperimentell databruk. Tre av de ti største internettselskapene i verden er nå kinesiske: Baidu, Alibaba og Tencent, populært kalt BAT. På enkelte områder, for eksempel innen finansiell teknologi og mobile betalingsløsninger, er Kina i førersetet for utvikling av nye og innovative løsninger. Tiden da Kina kun var en etteraper som laget billige kopier av produkter fra vesten, er definitivt over.

Nå vil Kina bli supermakt på kunstig intelligens. Kinesiske myndigheter investerer hundretalls milliarder kroner i utviklingen av kunstig intelligens og målet er å bli verdensledende på dette området innen 2030. Med seg på laget har de BAT-selskapene.

For å utvikle kunstig intelligens er man avhengig tilgang til mye data. Data, som i mange tilfeller er personopplysninger, er drivstoffet som gjør at systemer kan lære og blir intelligente. Her har Kina en stor fordel i kappløpet om å utvikle verdens beste kunstige intelligens.

Med sine 1,4 milliarder innbyggere og omfattende dataregistre, har Kina tilgang til enorme datamengder. I tillegg har landet den fordelen at det er få restriksjoner knyttet til hvordan data kan utnyttes. Myndigheter og kommersielle virksomheter kan derfor utvikle kunstig intelligens uten de samme begrensningene som personvernlovgivningen setter i Europa.

I Europa kan for eksempel myndigheter og selskaper ikke uten videre kan bruke data de har samlet inn fra oss til andre og nye formål vi ikke kjenner til. De må også begrense innsamlingen av opplysninger til det som er strengt nødvendig. Disse prinsippene skal gi oss kontroll over våre egne opplysninger og utviklingen av kunstig intelligens må finne sted innenfor disse rammene.

Takket være enorme databaser med bilder av befolkningen, er Kina verdensledende på utvikling av ansiktsgjenkjenningsteknologi. Kina har installert det mest omfattende kameraovervåkningssystemet i verden. 150 millioner kameraer er utplassert og innen fire år skal 400 millioner nye kameraer monteres opp. I byen Guiyang har kameraovervåkningssystemet samlet inn bilder av alle byens 3,4 millioner innbyggere og koblet dem til den enkeltes ID-nummer, ifølge BBC.

Ansiktsgjenkjenning brukes allerede av banker, restauranter og til og med på offentlige toaletter i Kina for å fastslå folks identitet. Det er likevel politi- og sikkerhetsmyndighetene som er mest ivrige etter å ta i bruk teknologien. Det nasjonale kameraovervåkningssystemet er utrustet med ansiktsgjenkjenningsteknologi, og kan i tillegg fastslå kjønn, alder og etnisitet. BBC-journalist John Sudworth fikk tillatelse til å teste ut systemet i Guiyang. Basert på et bilde av ham som han sendte til politiet i forkant av et besøk i byen, tok det kun syv minutter fra Sudworth gitt ut på gaten i Guiyang, til ansiktsgjenkjenningssystemet hadde lokalisert ham og politiet kunne «anholde» ham. Siste nytt er at politiet har utvidet sitt overvåkningsarsenal med briller med ansiktsgjenkjenningsteknologi. Med disse brillene på kan politiet pågripe suspekte individer enda mer effektivt.

Den kunstig intelligente fremtiden er ikke bare dystopisk. Teknologien vil også løse mange viktige samfunnsoppgaver fremover. Det er derfor avgjørende at Norge og Europa for øvrig ikke blir sinker på dette området. Utviklingen vi ser i Kina berører oss derfor, både som utviklere og brukere av teknologien.

Kunstig intelligens kan selges som programvare på det globale markedet. Google og IBM tilbyr sine kunstig intelligens-løsninger til private og offentlige aktører over hele verden. Om noen år kan den beste kunstige intelligensen i verden være utviklet av et kinesisk selskap. Når denne programvaren tilbys på verdensmarkedet, vil det da være OK for et norsk sykehus eller bank å velge denne? Spørsmålet er om vi fremover må stille etiske krav til den kunstige intelligensen vi tilbys på samme måte som vi stiller etiske krav til hvordan andre forbruksvarer er fremstilt og produsert, som for eksempel matvarer og klær.

For å holde tritt med utviklingen av kunstig intelligens i Kina, kan det bli fristende for europeiske virksomheter å flytte produksjonsmiljøene som jobber med kunstig intelligens dit. Vi har allerede sett de første eksemplene på dette. Det britiske teknologiselskapet Medopad flyttet utviklingen av sin kunstig intelligens-baserte helseapplikasjon til Kina. I Storbritannia hadde de ikke tilgang til store nok datamengder for å kunne trene opp algoritmene sine. Ved å samarbeide med Tencent, Kinas ledende sosiale nettsamfunn, fikk selskapet tilgang til brukerdata i en helt annen målestokk enn hjemme i Storbritannia. Nylig opprettet også Google en kunstig intelligens-avdeling i Kina.

Samtidig som kinesiske myndigheter utvikler og bruker kunstig intelligens på autoritære måter, er det tegn som tyder på at de kinesiske teknologigigantene ser nødvendigheten av å sette personvern på dagsordenen. Teknologiselskapene ønsker å ekspandere vestover på jakt etter mer brukerdata som de kan bruke i utviklingen av kunstig intelligens. Skal de levere tjenester som har tillit i de vestlige markedene, må de bygge løsninger som ivaretar grunnleggende personvernhensyn. Det er imidlertid mer tvilsomt om kinesiske myndigheter vil ta slike hensyn i sitt arbeid med å realisere ambisjonen om å bli verdensledende innen kunstig intelligens.

I desember 2016 slo EU-domstolen fast at bl.a. de svenske og engelske datalagringslovene var ulovlige: Generell innsamling og lagring av kommunikasjonsopplysninger om en ubegrenset krets av personer ble ansett å være i strid med menneskerettighetene. Slik datalagring kan bare tillates dersom det gjelder data knyttet til et tidsrom, et geografisk område eller en personkrets som på en eller annen måte kan være innblandet i alvorlige lovovertredelser.

Særlig på bakgrunn av disse dommene konkluderte både Datatilsynet og Norges Nasjonale institusjon for menneskerettigheter med at utvalgets forslag var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og Grunnloven. Dommene kom etter rapportens fremleggelse, men utvalget var godt kjent med at disse avgjørelsene var under oppseiling, og skrev: «[Når] de foreligger, vil DGF naturligvis også måtte vurderes i lys av disse».

En slik vurdering har imidlertid ikke utvalget gjort. Det naturlige ville imidlertid vært å gjøre en vurdering av om forslaget de la fram, i lys av rettsutviklingen, er i strid med EMK og den norske Grunnloven.

Utvalget selv fryktet dessuten formålsutglidning, altså at de innsamlede dataene brukes til nye formål og av andre organer enn opprinnelig vedtatt.

De fremmet forslag som skulle virke begrensende, blant annet at politiet, og andre, ikke kan søke eller bestille informasjon fra DGF, til eget formål, og at data fra DGF ikke kunne brukes som bevis i konkrete straffesaker.

Riksadvokaten var, i høringen sin, ikke enig i dette, og skrev. «[Det er] viktig at loven åpner for at overskuddsinformasjon om begått eller pågående alvorlig kriminalitet mot en person liv [], kan deles med politi og påtalemyndighet». Kripos mente at opplysninger fremkommet ved DGF i noen tilfeller må deles med andre og benyttes.

Men også her har utvalgets medlemmer reagert med taushet. Skal man delta i en debatt om eget forslag, må man også ta inn over seg at svært sentrale rettsavgjørelser og uttalelser fra sentrale høringsinstanser rokker helt grunnleggende ved utvalgets konklusjoner. Dette gjelder særlig når utvalget selv sa dette:

«For å oppnå et rettslig forsvarbart DGF, er det etter utvalgets oppfatning ikke mulig å fravike dette oppsettet i stor grad, og selv små svekkelser i kontrollmekanismene kan føre til at menneskerettigheter og personvernhensyn vil bli ansett som brutt».

Min oppfordring er derfor klar: Utvalgets medlemmer må klargjøre hvordan de ser på sitt eget forslag i lys av utviklingen etter at de fremla sin rapport. Denne debatten er alt for viktig til å late som om ingen ting har skjedd!

Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten, tirsdag 30. mai 2017.

I dag registreres mange DNA-prøver permanent i det såkalte identitetsregisteret. De som står bak alvorlige forbrytelser registreres her, men også de som er idømt en bot eller er ilagt et forelegg for tyveri. Siden Riksadvokaten ga nye retningslinjer for DNA-registreringer i september 2013, har antall registreringer økt kraftig.

Men DNA-bruken utvides også kraftig i etterforskningen av saker. Seksjonssjef Grete Lien Metlid opplyser til NRK at det ”i praksis vil si at vi tar DNA i de aller fleste forhold der personer blir pågrepet og siktet og det er hjemmel for DNA-prøvetaking”. Det betyr at det tas DNA for mange bagatellmessige forbrytelser, for eksempel urinering på offentlig sted eller sykkeltyveri.

Jeg stiller et stort spørsmålstegn med hvor heldig og ønsket en slik utvikling er. DNA er et kraftfullt og potent redskap, der alle våre genetiske koder ligger lagret. Mitt DNA sier ikke noe om bare meg, men også om mine barn, søsken og foreldre. Registrering i et DNA-register er et inngrep i den enkeltes privatliv, og det vil utvilsomt føles belastende å stå der.  Vi har hatt henvendelser fra personer som føler at registreringen innebærer en vedvarende mistanke om at de vil komme til å begå lovbrudd i fremtiden. Ikke bare av samme alvorlighetsgrad og type som man er siktet eller dømt for, men også langt alvorligere kriminalitet. Denne stigmatiseringen oppleves å være en tilleggstraff.

Ved registrering av personopplysninger, også for politiets bruk, må det etter vår oppfatning stilles krav om at registreringen er målrettet. Det må altså være en sannsynlighet for at registreringen vil være relevant i framtidige saker. Vi må spørre hvor stor sannsynligheter det er for at mannen som urinerte i en park på vei fra fest nå eller i framtiden vil begå alvorlig kriminelle handlinger. Fortjener han å bli avkrevd en DNA-prøve for utsjekk for voldtekter eller annen grov kriminalitet? Politiet i Oslo tok i fjor DNA-prøve av omtrent 8 500 personer. Dersom utviklingen fortsetter, og bruken utvides også i andre byer og distrikter, vil svært mange personer måtte avlegge DNA-prøve. Det er ikke uproblematisk fra et personvernståsted. Den teknologiske utviklingen setter etter hvert ikke noen nedre grense for hva som lar seg gjøre av registreringer rent praktisk eller kostnadsmessig. Jeg er redd for at heller ikke politiet vil være opptatt av å begrense en prøvetaking som potensielt kan bidra til oppklaring av kriminialitet. Våre folkevalgte politikere må sette disse grensene!

En absolutt forutsetning for en slik praksis er at prøvene fra uskyldige slettes straks de er analysert og sjekket mot tidligere kriminalsaker. Alle DNA-prøver i Norge analyser av Folkehelseinstituttet ( FHI). I 2010 gjennomførte Datatilsynet en kontroll med FHIs praksis når det gjaldt oppbevaring og sletting av prøver de har gjort for politiet. Datatilsynet fant blant annet at det ”i kontrollen vart avdekka at RMI hadde lagra DNA-informasjon utan at det var avtalt med oppdragsgivarane deira. I tillegg peikte Datatilsynet på at RMI mangla rutinar for informasjonssikring og internkontroll, og påla dei å slette DNA-registeret sitt”. Saken er ennå ikke avsluttet.

I flere saker har politiet masseinnkalt folk som har bodd eller oppholdt seg i nærheten av et åsted til å avlegge såkalt frivillig DNA-prøve. Det kan for det første stilles spørsmålstegn med frivilligheten i en slik henvendelse fra politiet. En tanke vil raskt melde seg, nemlig om man vil komme i politiets søkelys ved ikke å avlegge prøve. Datatilsynet har tilskrevet Justisdepartementet og  stilt spørsmålstegn ved om politiets praksis er lovlig. Vi har fortsatt ikke mottatt svar fra departementet.

Hva så med DNA-registrering  ved fødselen? Ut fra de politiske signalene som foreløpig har kommet virker det som om forslaget har liten oppslutning. Tross dette er det all grunn til å advare kraftig mot et slikt forslag. Nylig fastslo EU-domstolen at datalagringsdirektivet (DLD) var ugyldig fordi det ikke var proporsjonalt. DLD vil være for ingenting å regne sammenlignet med et DNA-register. Her vil hele befolkningens privatliv krenkes for å oppklare kriminalitet de aller, aller færreste noen gang vil begå, og som politiet i de fleste tilfelle klarer å oppklare med dagens metoder. Et slikt register vil med stor sannsynlighet være klart i strid med fundamentale menneskerettigheter som retten til et privatliv.

Hvordan bør vi gå videre inn i dette krevende landskapet? Siste gangen det ble gjort en bred gjennomgang av bruk av DNA i strafferettspleien var i 2006. Siden den gang har DNA-teknologien gjort kvantesprang og prisen på analysene har gått kraftig ned. Dessuten har personvern-utfordringene blitt større, og muligheten for å sammenstille og analysere data er dramatisk endret. Tiden er derfor inne til å nedsette et nytt DNA-utvalg.

Vinteren 2013 besøkte jeg blant annet Facebook på deres hovedkontor i Palo Alto utenfor San Francisco.  I en kantine som holdt samme kvalitet so en god norsk restaurant ruslet mange ansette rundt i pysjamas-bukse. Dagen før hadde nemlig selskapet feiret sin 9-års gebursdag. Mye kan sies om et besøk hos Facebook, men noe av det mest tankevekkende var nettopp det faktum at Facebook var kun ni år gammelt. Og i løpet av disse ni årene har selskapet, og mange andre selskaper som holdt til i samme nabolag, totalt endret måten vi kommuniserer på. Fra en verden der fax var hightec til en verden der vi deler alt. Hadde Facebook slik det i dag ser ut blitt lansert ”over natta” for ni år siden ville det blitt forbudt av både personvern- og forbrukermyndigheter sporenstreks! Men Facebook har jobbet smart – de har utvidet sine tjenester gradvis – og er i dag helt annerledes enn ved lanseringen.

Delingskulturen overgår vår fatteevne. I løpet av ett minutt laster vi opp 30 timer video på Youtube, det er 300 000 innlogginger på Facebook og mer enn 2 millioner søk på Google. Og det slutter ikke i der. 90% av verdens data er nemlig produsert de sist to årene, og i løpet av et drøyt år et det antatt at det vil være 12 milliarder enheter med internettilkobling. Muligheten for å analysere data er blitt dramatisk endret de siste årene. Vi snakker ofte om big data, eller stordata – analyse.

Gir det overhode mening å snakke om personvern med så stor datamengder og med så avanserte analysemuligheter?Så absolutt, men det krever mye både av de sosiale nettsamfunnene og ikke minst av den enkelte borger.

De sosiale nettsamfunnene har et stort ansvar for å legge til rette for at du skal kunne gå inn å bestemme hva du ønsker å dele med andre. Det må også klart og tydelig gi opplysninger om hva de bruker opplysningene til – og hva de vil bruke dem til i framtida. Flere nettsamfunn har blitt flinkere til å legge til rette for at man selv kan kontrollere hva man deler med andre, men det skorter fortsatt på viljen til å gi opplysninger om hva de sosiale nettsamfunnene selv bruker opplysningene til. Nylig ble Google ilagt en bot av det franske datatilsynet for ”ikke i tilstrekkelig grad [å ha] informert sine brukere om behandlingen av deres personopplysninger, og heller ikke informert tilstrekkelig om formålene med denne behandlingen”. Flere saker er under oppseiling, bl.a. i Nederland og Spania. Også Facebook har vært i personvernmyndighetenes søkelys. Også her i Norge, og har måttet gjøre store endringer.

Men den enkelte har også et ansvar for å ivareta sitt eget personvern, og det ansvaret vil trolig bli større i årene som kommer. En undersøkelse Datatilsynet og Teknologirådet gjennomførte i 2012/13 viste at 44% av norske Facebook-brukere har vært inne og endret personverninnstillingene sime. Det er et oppløftende tall. Samtidig viser samme undersøkelse at det er stor forskjell mellom aldersgruppene. Blant eldre Facebook-brukere har 60% aldri endret personverninnstillingene, så her ligger et klart potensiale for forbedring.

Det er laget mange lister med tips over hvordan den enkelte skal ivareta personvernet sitt på Facebook. Jeg vil nøye med meg seks gode råd:

– Gå gjennom personverninnstillingene jevnlig. Det er særlig viktig å være obs på hvem man vil dele opplysninger med

– Tenk før du skriver. Alt kan spres videre selv om du ikke velger det selv, og det kan være svært vanskelig å få slettet ting som er kommet på avveie

– Bruk ulike passord på ulike kontoer. Særlig viktig er det å ikke bruke samme passord som i nettbanken noe annet sted

– Tenk før du klikker på en lenke. Ofte følger spam og annen skadelig programvare med på vedlegg. Det er viktig å være sunt skeptisk til alle lenker – ser det useriøst så styr unna og slett umiddelbart.

– Hold anti-virusprogrammet oppdatert. Dette er svært viktig, men ingen sovepute for ikke å bruke hodet. Antivirus-programmene gir ikke 100% trygghet

– Søk hjelp dersom du opplever å bli krenket på nettet. www.slettmeg.no er et godt sted å begynne.