Lovforslaget bygger i stor grad på det såkalte Lysne II-utvalgets utredning som Datatilsynet sa et klart nei til i 2017, se bloggen «Nei til digitalt grenseforsvar». Også Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter konkluderte med at forslaget trolig var grunnlovsstridig: Høringsuttalelse til Forsvarsdepartementet om Lysne II-utvalgets utredning «Digitalt grenseforsvar». 

Det er en meget grundig utredning som ligger til grunn for lovforslaget, og vi vil svare med den samme grundighet i vårt høringssvar som vil foreligger før høringsfristen går ut 12. februar 2019. Allerede nå er det imidlertid grunn til å påpeke følgende: I Jeløya-plattformen gikk regjeringen inn for å oppnevne en Personvernkommisjon som blant annet skal «se på personvernet i justissektoren». Det er svært gledelig at en slik kommisjon ser dagens lys, ettersom det aldri er foretatt en slik gjennomgang når det gjelder justissektoren. I vårt innspill til mandat understreket vi imidlertid at det vil være svært uheldig å gå videre med forslaget om digitalt grenseforsvar før personvernkommisjonen har sluttført sitt arbeid.

I vår høring understreket vi at det vil være svært uheldig å gå videre med forslaget om digitalt grenseforsvar før personvernkommisjonen har sluttført sitt arbeid.

Nå er det nettopp det som er i ferd med å skje. Forslag til digitalt grenseforsvar er sendt på høring, men Personvernkommisjonen er fortsatt ikke nedsatt. For at en slik kommisjon skal ha noe for seg, må den både gi en beskrivelse av nå-tilstanden for overvåkningen i Norge, og ta stilling til hva det betyr for den enkelte borgers personvern dersom digitalt grenseforsvar innføres. Sentrale spørsmål er blant annet om det vil medføre en nedkjølingseffekt blant vanlige folk og om vi vil se at opplysningen som samles inn brukes til nye formål. Det er også viktig at kommisjonen løfter blikket og legger grunnlaget for en debatt om hva slags samfunn vi ønsker, og hvor langt det er riktig å gå når det gjelder å begrense innbyggernes frihet. Dersom digitalt grenseforsvar vedtas før kommisjonen har sagt sitt til forslaget, blir en slik debatt uten særlig betydning.

Det er viktig at personvernkommisjonen løfter blikket og legger grunnlaget for en debatt om hva slags samfunn vi ønsker, og hvor langt det er riktig å gå når det gjelder å begrense innbyggernes frihet.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen uttalte til NRK tidligere i dag at digitalt grenseforsvar vil føre til bedre personvern fordi det vil forhindre alvorlig kriminalitet. En slik uttalelse viser to ting; at forsvarsministeren ikke forstår hva personvern er, og at han setter en standard på debatten som bringer oss rett ned i skyttergravene for debatten om datalagringsdirektivet. Også der forsøkte tilhengerne å omdefinere hva som er godt personvern til å gjelde kriminalitetsbekjempelse. For det første er dette et argument uten en logisk grense, for det er uendelig mye som kan føre til mindre kriminalitet, for eksempel massiv overvåkning av befolkningen. Vet man hvor alle til enhver tid er og hva de holder på med vil det utvilsomt føre til mindre kriminalitet, men det vil undergrave folks personvern. Personvern handler om retten til selvbestemmelse, retten til å kommunisere mest mulig fritt og uhindret og retten til å ha private rom der man kan utfolde seg fritt uten å måtte kikke seg over skulderen, for å nevne noe. Det forsvarsministeren i realiteten sier, satt litt på spissen, er at det er godt personvern å tillate overvåkning av alle norske borgeres grensekryssende kommunikasjon, og å lagre det i 18 måneder. Det er et veldig dårlig utgangspunkt for en god debatt.

I desember 2016 slo EU-domstolen fast at bl.a. de svenske og engelske datalagringslovene var ulovlige: Generell innsamling og lagring av kommunikasjonsopplysninger om en ubegrenset krets av personer ble ansett å være i strid med menneskerettighetene. Slik datalagring kan bare tillates dersom det gjelder data knyttet til et tidsrom, et geografisk område eller en personkrets som på en eller annen måte kan være innblandet i alvorlige lovovertredelser.

Særlig på bakgrunn av disse dommene konkluderte både Datatilsynet og Norges Nasjonale institusjon for menneskerettigheter med at utvalgets forslag var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og Grunnloven. Dommene kom etter rapportens fremleggelse, men utvalget var godt kjent med at disse avgjørelsene var under oppseiling, og skrev: «[Når] de foreligger, vil DGF naturligvis også måtte vurderes i lys av disse».

En slik vurdering har imidlertid ikke utvalget gjort. Det naturlige ville imidlertid vært å gjøre en vurdering av om forslaget de la fram, i lys av rettsutviklingen, er i strid med EMK og den norske Grunnloven.

Utvalget selv fryktet dessuten formålsutglidning, altså at de innsamlede dataene brukes til nye formål og av andre organer enn opprinnelig vedtatt.

De fremmet forslag som skulle virke begrensende, blant annet at politiet, og andre, ikke kan søke eller bestille informasjon fra DGF, til eget formål, og at data fra DGF ikke kunne brukes som bevis i konkrete straffesaker.

Riksadvokaten var, i høringen sin, ikke enig i dette, og skrev. «[Det er] viktig at loven åpner for at overskuddsinformasjon om begått eller pågående alvorlig kriminalitet mot en person liv [], kan deles med politi og påtalemyndighet». Kripos mente at opplysninger fremkommet ved DGF i noen tilfeller må deles med andre og benyttes.

Men også her har utvalgets medlemmer reagert med taushet. Skal man delta i en debatt om eget forslag, må man også ta inn over seg at svært sentrale rettsavgjørelser og uttalelser fra sentrale høringsinstanser rokker helt grunnleggende ved utvalgets konklusjoner. Dette gjelder særlig når utvalget selv sa dette:

«For å oppnå et rettslig forsvarbart DGF, er det etter utvalgets oppfatning ikke mulig å fravike dette oppsettet i stor grad, og selv små svekkelser i kontrollmekanismene kan føre til at menneskerettigheter og personvernhensyn vil bli ansett som brutt».

Min oppfordring er derfor klar: Utvalgets medlemmer må klargjøre hvordan de ser på sitt eget forslag i lys av utviklingen etter at de fremla sin rapport. Denne debatten er alt for viktig til å late som om ingen ting har skjedd!

Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten, tirsdag 30. mai 2017.