I desember 2016 slo EU-domstolen fast at bl.a. de svenske og engelske datalagringslovene var ulovlige: Generell innsamling og lagring av kommunikasjonsopplysninger om en ubegrenset krets av personer ble ansett å være i strid med menneskerettighetene. Slik datalagring kan bare tillates dersom det gjelder data knyttet til et tidsrom, et geografisk område eller en personkrets som på en eller annen måte kan være innblandet i alvorlige lovovertredelser.

Særlig på bakgrunn av disse dommene konkluderte både Datatilsynet og Norges Nasjonale institusjon for menneskerettigheter med at utvalgets forslag var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og Grunnloven. Dommene kom etter rapportens fremleggelse, men utvalget var godt kjent med at disse avgjørelsene var under oppseiling, og skrev: «[Når] de foreligger, vil DGF naturligvis også måtte vurderes i lys av disse».

En slik vurdering har imidlertid ikke utvalget gjort. Det naturlige ville imidlertid vært å gjøre en vurdering av om forslaget de la fram, i lys av rettsutviklingen, er i strid med EMK og den norske Grunnloven.

Utvalget selv fryktet dessuten formålsutglidning, altså at de innsamlede dataene brukes til nye formål og av andre organer enn opprinnelig vedtatt.

De fremmet forslag som skulle virke begrensende, blant annet at politiet, og andre, ikke kan søke eller bestille informasjon fra DGF, til eget formål, og at data fra DGF ikke kunne brukes som bevis i konkrete straffesaker.

Riksadvokaten var, i høringen sin, ikke enig i dette, og skrev. «[Det er] viktig at loven åpner for at overskuddsinformasjon om begått eller pågående alvorlig kriminalitet mot en person liv [], kan deles med politi og påtalemyndighet». Kripos mente at opplysninger fremkommet ved DGF i noen tilfeller må deles med andre og benyttes.

Men også her har utvalgets medlemmer reagert med taushet. Skal man delta i en debatt om eget forslag, må man også ta inn over seg at svært sentrale rettsavgjørelser og uttalelser fra sentrale høringsinstanser rokker helt grunnleggende ved utvalgets konklusjoner. Dette gjelder særlig når utvalget selv sa dette:

«For å oppnå et rettslig forsvarbart DGF, er det etter utvalgets oppfatning ikke mulig å fravike dette oppsettet i stor grad, og selv små svekkelser i kontrollmekanismene kan føre til at menneskerettigheter og personvernhensyn vil bli ansett som brutt».

Min oppfordring er derfor klar: Utvalgets medlemmer må klargjøre hvordan de ser på sitt eget forslag i lys av utviklingen etter at de fremla sin rapport. Denne debatten er alt for viktig til å late som om ingen ting har skjedd!

Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten, tirsdag 30. mai 2017.

Datalagringsdirektivet ble kjent ugyldig av EU-domstolen i april 2014. Men dette direktivet ble implementert på ulikt vis i EU-landene, og dagens avgjørelse tok stilling til Sverige og Storbritannias implementering av direktivet.

Dagens avgjørelse er meget viktig. Den slår blant annet fast at lagring av data gir et meget detaljert bilde («allow very precise conclusions») av borgers privatliv. Lagring av trafikk- og lokasjonsdata anses derfor å være særlig alvorlig («particularly serious). Det kan derfor gi den enkelte en følelse av å være under konstant overvåking.

Domstolen lukker ikke døren for at slik datalagring, på visse helt klare vilkår, kan aksepteres. Det må i så fall være snakk om å bekjempe alvorlig kriminalitet, og det må være et strengt nødvendig («strictly necessary») tiltak. Videre sier retten at lovregler som pålegger datalagring må være klare og presise. Det må stilles opp klare vilkår for når lagring kan skjedd, og lagringen må være styre av klare formål. Dette er helt i overensstemmelse med anerkjente personvernprinsipper. Tilgang til lagrede data kan kun skje dersom det foreligger kjennelse fra domstol eller avgjørelse fra annen uavhengig myndighet. Med denne avgjørelsen stenges døra for generell lagring av borgernes trafikk- og lokasjonsdata. Dette er derfor en gledens dag for alle oss som er opptatt av personvern.

Loven som implementerte datalagringsdirektivet ble vedtatt, men trådte aldri i kraft i Norge. Avgjørelsen vil imidlertid etter all sannsynlighet få betydning for forslaget om å innføre et digitalt grenseforsvar i Norge. Datatilsynet vil legge fram en omfattende analyse av dette forslaget i første halvdel av januar.

I USA lagrer, ifølge NRK, amerikanske teleselskaper trafikkdata i fem år. NSA må fra nå av få en rettslig kjennelse for å hente ut data. Et system ikke ulikt det som ble foreslått i datalagringsdirektivet, altså. EU-domstolen kom i fjor vår til at direktivet var i strid med EUs grunnleggende friheter, og det førte til at det aldri trådte i kraft her i Norge.

Patriot Act er et svært detaljert og komplisert lovverk, og det er ikke slik at det i sin helhet oppheves. Men gårsdagens vedtak i Kongressen er et viktig signal om at også vedtak om masseovervåking kan reverseres, og at personvern er høyt på den politiske agendaen også i USA. Det er også verdt å merke seg at en ankedomstol på Manhattan i forrige uke kom til at NSA ikke hadde tillatelse til å drive masseinnsamling av trafikkdata fra amerikanske borgere, slik Edward Snowden avslørte. Denne avgjørelsen antas å ha lagt et press på Kongressen til ikke å fornye Patriot Act.

Et annet interessant poeng er hvilken rolle domstolene spiller i kampen for å vinne tilbake tapt grunn for personvernet. Det er en helt sentral oppgave for domstolene å kontrollere av vedtak fra folkevalgte organer ikke bryter det enkelte lands grunnlov eller borgernes grunnleggende rettigheter. Både i EU-domstolens avgjørelse om datalagringsdirektivet og avgjørelsen fra Appeal Court på Manhattan har domstolene på forbilledlig vis utøvd slik kontroll. Jeg tror domstolenes rolle i slike spørsmål vil bli enda viktigere framover.

Mange legger igjen tydelige fotspor på Internett. Noen av disse avgir man frivillig i blogger, i intervjuer eller på sosiale medier, andre uten at man selv vil det. Det kan være opplysninger om en konkursbegjæring, en dom eller at en restauranteier har mistet skjenkebevillingen. Slike opplysninger vil i en del tilfeller føles stigmatiserende og i verste fall være direkte ødeleggende for den enkelte. En sak Datatilsynet fikk inn da vi hadde ansvar for slettmeg.no er illustrerende. En rehabilitert narkoman opplevde at alle som søkte på hans navn, for eksempel en arbeidsgiver eller en huseier, fikk treff på en gammel avisartikkel der han sto fram og fortalte sin livshistorie. Hans ønske var at den gamle artikkelen ikke lenger skulle være søkbar på nettet.

I dette tilfellet valgte avisen å fjerne indekseringen. Men som oftest møter folk med lignende krav en kald skulder hos avisredaksjonene. Det har de også gjort hos f eks Google, men det blir det en endring på nå. Domstolen slår nemlig fast et veldig viktig prinsipp, nemlig at selskaper som Google har et selvstendig ansvar for det innholdet som blir gjort tilgjengelig når søkemotoren deres brukes. Den enkelte kan derfor rette et krav mot Google om at indekseringen skal fjernes. Vilkårene er ganske vage, men domstolen trekker fram enkelte typer innhold: Det som ikke er relevant, overskuddsinformasjon, feilaktig innhold, og innhold som ikke lenger er aktuelt på grunn av tiden som har gått.

Domstolen slår fast et viktig prinsipp, nemlig at selskaper som Google har et selvstendig ansvar for det innholdet som blir gjort tilgjengelig når søkemotoren deres brukes.

Det vil selvsagt ikke være fritt fram for alle å kreve indekseringen fjernet. Personer som har spilt en rolle i det offentlige rom kan for eksempel ikke med dommen i hånd kreve at klønete politiske uttalelser fra fortida blir gjort mindre tilgjengelig.

Hva skjer nå?

Det er fortsatt løse tråder som må nøstes, blant annet hva slags praksis Google og andre selskaper vil følge og hvor høyt de vil legge terskelen for å fjerne indekseringen. Det er imidlertid sikkert at denne avgjørelsen styrker den enkeltes rett til å få fjernet innhold fra indeksering. Det er imidlertid viktig å understreke at innholdet i seg selv ikke blir slettet, men det blir vanskeligere å finne det. Det kan være at de som leter etter informasjon om en person må søke flere steder, f eks i den enkelte avis sitt arkiv, eller i den enkelte kommunes offentlige postjournal.

Jeg ønsker avgjørelsen fra domstolen velkommen. Den slår fast et viktig prinsipp om at det som en gang er publisert på Internett ikke nødvendigvis skal ha evig liv. Folk skal ha mulighet til å legge ting bak seg og få en ny start. I et samfunn der informasjon deles i rasende fart og det er lett å miste kontrollen over spredningen, er dommen fra EU en viktig milepæl i styrkingen av personvernet.

Det er imidlertid også noen spørsmål vi må være observante på. Internett og spredning av informasjon er viktig for ytringsfrihet og for muligheten til å tilegne seg informasjon. Retten til å få fjernet innhold må ikke i for stor grad begrense denne retten. Dessuten legger denne avgjørelsen alt ansvar på søkemotorselskapene. Også pressen, kommuner, Staten og andre bør ta sin del av ansvaret, og enten la være å indeksere, eller etter nærmere kriterier fjerne indeksering.