EU-domstolens begrunnelse  i fjor var at direktivet, som foreskrev lagring av tele- og internettrafikkdata om nær sagt hele Europas befolkning, stred mot artikkel 7 om retten til respekt for privatlivets fred og til fri kommunikasjon, og artikkel 8 om personopplysningsvern i EUs charter om grunnleggende rettigheter.

Artikkel 7 tilsvarer bestemmelsene som vi har i Grunnloven § 102 og i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Den er tatt inn i norsk lov og gitt forrang foran øvrig lovgivning i medhold av menneskerettsloven fra 1999. Artikkel 8 tilsvarer reglene i personopplysningsloven og i Europarådets konvensjon 108 fra 1981, som Norge har ratifisert. Justis- og beredskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet har i etterkant likevel ønsket å kartlegge mulighetene for å innføre regler om datalagring for kriminalitets­bekjempelsesformål i Norge.

Som vi i Datatilsynet har påpekt flere ganger, har den norske stat en plikt til å vurdere datalagringstiltak opp mot de grunnleggende menneskerettighetene før de eventuelt fremmer forslag om å innføre slike regler i norsk lov. Dette følger blant annet av Grunnloven § 92, menneskerettsloven § 3 og utredningsinstruksen. Professor Hans Petter Graver og advokat Henning Harborg leverte da også en utredning om temaet til de to departementene sist fredag.

Da Samferdselsdepartementet tok initiativ til å innføre DLD i norsk rett for noen år siden, uttalte det at ”[l]agringslovens regler om utlevering av data bygger […] på en meget grundig og konkret forholdsmessighetsvurdering.” Harborg og Graver skriver i utredningen at de ikke er enige i at loven bygger på en meget grundig vurdering av forholdsmessigheten av datalagring – noe som for øvrig også var Datatilsynets standpunkt da vi kom med vår høringsuttalelse i saken. I utredningen understreker Graver og Harborg at det er stor prinsipiell forskjell på regler som gir politiet og påtalemyndigheten tilgang til opplysninger som allerede finnes, og regler som pålegger lagring av data som ellers ikke ville ha blitt lagret på grunn av oppklaring av mulige straffesaker i fremtiden – det siste er i realiteten overvåkning.

Graver og Harborg uttaler videre:

 «Det kan etter vår oppfatning ikke utelukkes at de personvernmessige betenkelighetene ved overvåkningselementet er så fremtredende og tungtveiende at man simpelthen ikke kan anse datalagring nødvendig i et demokratisk samfunn».

Utrederne sikter her til unntaksbestemmelsen i EMK, som angir vilkårene for når en stat kan gripe inn i de rettighetene som er beskyttet etter artikkel 8 – konvensjonen krever at inngrepet må være nødvendig og proporsjonalt.

Vi mener at total overvåkning av alle innbyggere i et helt kontinent for å avverge eller oppklare fremtidige forbrytelser aldri kan ses på som nødvendig eller proporsjonalt i menneskerettighetenes forstand, og at Regjeringen etter dette blir nødt til å skrinlegge alle ideer om generell og massiv datalagring.

For å parafrasere journalisten og advokaten Glenn Greenwald og tidligere høysterettsdommer i USA, Louis Brandeis:

Privatlivet tilhører kjernen av hva det vil si å være et fritt menneske – å frata folk privatlivet er en helt annen forbrytelse enn tyveri av materielle eiendeler.

Rammene for intervjuet var at han ikke skulle intervjues om personlige forhold, for eksempel hvordan han hadde det i Moskva. Den dyktige journalisten Per Anders Johansen i Aftenposten stilte imidlertid flere spørsmål om dette, og Snowden svarte villig vekk. Blant annet sa han at han levde et ganske normalt liv. Han ville heller levd i USA, men dypest sett levde han livet sitt på internett – og det kunne han gjøre fra Moskva. Amerikanske myndigheter kunne heller ikke nekte ham å undervise på Princeton og Harvard. Men samtidig var livet vanskelig, han hadde forlat «paradiset Hawaii», forlatt kjæresten sin og det var vanskelig å treffe familien.

Mest interessant var imidlertid Snowdens politiske budskap. Det store skillet var, ifølge Snowden, at man ikke lenger trengte fysisk tilstedeværelse for å overvåke noe, og at det ikke var noen teknologiske begrensninger i hva som var mulig å iverksette av overvåkningstiltak i terrorbekjempelsens navn. Og som hans sa: Hva annet kan de bruke dataene til? Mellom linjene sagt; absolutt alt.

Snowden snakket også om metadata og understreket hvor ekstremt avslørende slike data er. Han mente det var viktig å utvikle ny teknologi og nye standarder for å sikre beskyttelse av personvernet. Han understreket også betydningen av kryptering er for å sikre trygg kommunikasjon.

 

For Edvard Snowden var dette det aller viktigste: Sannheten kom fram og det ble avslørt at myndighetene ikke hadde tillit til sin egen befolkning.

Et spørsmål mange lurte på var om Snowden angret på det han hadde gjort. Han svarte et klare nei på det, og det var åpenbart at han mente han hadde gjort en forskjell. Han trakk bl.a. fram at flere av de overvåkingsprogrammene han hadde avslørt var avsluttet. Han nevnte viktige vedtak i kongressen og senatet (uten å være spesifikk på hvilke) og viktige domstolsavgjørelser, blant annet EU-domstolens avgjørelse om at datalagringsdirektivet var ugyldig. Han mente også at hans avsløringer hadde bidratt til å vise at massiv overvåking av befolkningen faktisk ikke hadde noen effekt for å avdekke og forebygge terror og alvorlig kriminalitet. Som han sa: «De visste hvem terroristen var, men klarte ikke å stoppe ham».

Edvard Snowden mottar Bjørson-prisen

For Snowden handler personvern dypest sett om demokrati og ytringsfrihet. Han fryktet en utvikling der folk unnlot å gjøre ting dersom de følte seg overvåket. «Hvilken bok vil du ikke tørre å lese» spurte han retorisk.

Folks likegyldighet var hans siste tema. Mange sier de ikke er opptatt av personvern fordi de ikke har noe å skjule. Snowdens elegante resonnement er at det er som å si at man ikke er opptatt av ytringsfrihet fordi man ikke har noe å si. Han mente alle kunne gjøre en forskjell og at alle hadde en ansvar for å engasjere seg. Han snakket ned sin egen betydning og mente han var en vanlig fyr. Han innså imidlertid at han hadde gjort en viktig jobb. Og for Edvard Snowden var dette det aller viktigste: Sannheten kom fram og det ble avslørt at myndighetene ikke hadde tillit til sin egen befolkning.