I prosessen med å bli verdens mest digitaliserte land risikerer vi å få verdens mest overvåkede innbyggere.

I den norske debatten om personvern vises det gjerne til USA eller Kina når det er behov for eksempler på ukontrollert og inngripende overvåking. Nå holder det å se til våre naboland  for å finne disse eksemplene.

Hva skjer når du digitaliserer en velferdsstat og åpner døren på gløtt for de statlige etterretningstjenestene?

Svensken og dansken

Mye av grunnen til at velferdsstater som Norge, Sverige og Danmark fungerer godt, er at de har tilgang til store mengder digitaliserte data. Norge har mange statlige registre blant annet knyttet til helse, utdanning, arbeid, inntekt, velferdsytelser, straff, skatt og eiendom. Dette gjør det lettere å levere gode tjenester til innbyggerne. Men det har også en risiko. I en gjennomdigitalisert stat ligger potensialet for masseovervåking.

I Danmark pågår det nå en omfattende diskusjon om et nytt lovforslag. Forslaget gir etterretningstjenesten PET lov til å lage en analyseplattform der de kan samle data fra offentlige registre. Det kan for eksempel være informasjon om sykehusbesøk, kontakt med psykiatrien og sosialtjenester. De skal også kunne hente inn data fra sosiale medier – som hva folk skriver, liker og deler – og følge med på hvordan folk beveger seg på internett og i virkeligheten.

Ved hjelp av kunstig intelligens skal PET finne mønstre og peke på mistenkelig atferd. Mange er bekymret for at dette gjør at alle blir behandlet som potensielle mistenkte. Det kan føre til frykt for å ytre seg, og påvirke folks forhold og tilgang til velferdstjenester. Koplingen mellom registre, kunstig intelligens og overvåking er noe Danmark også tidligere har blitt kritisert for, blant annet i en rapport fra Amnesty.

I Sverige er det også snakk om mer overvåkning. Der ønsker myndighetene å gi sikkerhetstjenestene økt mulighet til å overvåke internettrafikk og pålegge meldingsapper å opprette en bakdør for å oppheve kryptering. «Nasjonal sikkerhetslagring» innebærer omfattende innsamling av borgernes datatrafikk ved behov. Målet er å bekjempe digital kriminalitet, men innsamlingen vil omfatte vanlige, lovlydige borgere.

Det er fristende å bruke informasjon som allerede er samlet inn til nye formål. Vi ser denne tendensen også i Norge.

Nye holdninger til bruk og deling av data setter personvernet under press i Norge

Fra fødsels- til dødsmelding, registreres norske borgere i utallige registre og vårt livsløp dokumenteres fra fosterstadiet på helsestasjonen, videre i barnehagen, skolen, helsetjenesten, arbeidslivet og NAV. Vi gir fra oss informasjon til staten som nødvendig ledd i å motta diverse tjenester og velferdsgoder. Opprinnelig har informasjonen vært organisert som små «øyer» i offentlig sektor, og kun vært brukt til det formålet som den ble samlet inn for. Men endringer har skjedd. I vår digitaliseringsiver har vi tilpasset oss en ny måte å forholde oss til data på: den har ofte stor verdi utenfor det opprinnelige formålet. Alle offentlige data anses mer og mer som et statlig felleseie.

Lisa Reutter, som er ekspert på datadrevet offentlig sektor, satte ord på det optimistiske forholdet vårt til offentlige data i en episode av Datatilsynets podkast: «Vi holder data atskilt slik at opplysninger samlet inn i én kontekst ikke skal ha noe å si i en annen. Men ideen om data som en muliggjørende teknologi, bidrar til å flytte grensene for hva vi aksepterer og synes er greit».

Sammenstilling av data skaper uklarheter

På Altinget har det i den siste tiden pågått en debatt om de såkalte individdataregistrene. De forslåtte registrene skal samle mye informasjon om barn i skole og barnehage – som fravær, prøveresultater, spesialundervisning, språkopplæring, foreldrenes bakgrunn og økonomisk situasjon. Disse opplysningene skal igjen kobles med data om foreldre og barnets videre liv, som utdanning, jobb, inntekt og helse, samt foreldrenes livsløp. Forskningen på registrene skal benyttes som kunnskapsgrunnlag for å skape en bedre skole. Datatilsynet har advart mot at store og sammenkoblede registre innebærer en endret maktbalanse mellom myndighetene og enkeltindividet, noe som kan påvirke tilliten til statlige myndigheter negativt.

Forbudet vårt mot Statistisk sentralbyrå (SSB) sin planlagte innsamling av data fra den norske befolkningens dagligvarekjøp i 2023 var et eksempel på det samme. Ideen om å koble bongdata opp mot sosioøkonomiske data slik som husholdningstype, inntekt og utdanningsnivå, var noe vi mente var et uforholdsmessig inngrep i norske borgeres privatliv.

Dette kommer i tillegg til utvidelsene av justismyndighetenes overvåking av borgerne de siste årene, med blant annet lagring av IP-adresser, passasjeropplysninger, Etterretningstjenestens overvåking av internettrafikk og senest PSTs hjemler til å overvåke åpne kilder. Når store deler av kommunikasjonen og kunnskapsinnhentingen vår skjer på digitale plattformer, vil summen av data som samles inn av offentlige og private aktører medføre et stort overvåkingspotensial. Ekstra bekymringsfullt er det når etterretningstjenester kjøper metadata fra apper på det uregulerte markedet, og når Kripos vil bruke private slektsdatabaser i etterforskning.

Alt dette bidrar til å skape uklarhet som forsterker de negative effektene av overvåking og kan svekke personvernet ved at legges press på å utforme tjenester med svakere beskyttelse. Alt dette ble på dramatisk vis satt på spissen i debatten og snuoperasjonen knyttet til sivilbeskyttelsesloven. En situasjon hvor personvernlovgivningen settes til side kan få alvorlige konsekvenser for samfunnet. Det å innføre økte kontrolltiltak på for eksempel internett eller ansiktsgjenkjenning i det offentlige rom vil innebære en svekkelse av sivilsamfunnet. Kontrollmekanismer blir også satt under press i krisesituasjoner. Det er ingen tvil om at Datatilsynet opplevde det svært krevende å si nei til Smittestopp-appen under Covid.

Overvåkingspotensialet i en gjennomdigitalisert stat

At hvert enkelt tiltak kan aksepteres som et nødvendig inngrep i personvernet, kan isolert sett fremstå tilforlatelig. Advokatforeningen har i en kronikk påpekt dilemmaet under overskriften «Jeg vil svekke rettsstaten – gi meg en hjemmel!». Det at nye tiltak hjemles, begrenser ikke nødvendigvis skadevirkningene av selve inngrepet. Mulighetene og hjemlene for sammenkobling av ulike offentlige registre eller private datasett gjør uforutsigbarheten for den enkelte desto større.

Det er godt dokumentert at økt overvåkingstrykk påvirker vår ytre frihet, hvordan vi lever, kommuniserer og bruker tjenester. Enda mer bekymringsfullt er at den også truer vår indre frihet – mange begynner å føle seg overvåket hele tiden. Det er ikke uten grunn at den nye KI-forordningen forbyr bruk av kunstig intelligens som manipulerer folk til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort.

Datatilsynet vil advare mot et samfunn hvor all offentlig informasjon og private data samles og gjøres tilgjengelig for nye formål og bruksområder. Et demokrati kjennetegnes ved at det er borgerne som kontrollerer staten, ikke motsatt. Norge, Sverige og Danmark ligger fortsatt på topp på internasjonale demokratiindekser, men vi kan ikke ta slike målinger for gitt. Det fremstår som et paradoks at suksessen til de skandinaviske velferdsstatene – å bruke store mengder data til å levere gode velferdstjenester – kan gjøre oss ekstra sårbare.

Det kan være fristende å se til våre naboland når vi utformer politikk som skal løse fremtidens utfordringer. Men uansett om målet er velferd, forskning eller sikkerhet, er det viktig at politikerne er bevisst det enorme overvåkingspotensialet som ligger i en heldigital og gjennomregistrert stat.

I DN 14. februar uttrykker PST frustrasjon over at ansatte i norske virksomheter i mindre grad er tilgjengelige for forebyggingssamtaler. Kan det være at PSTs metoder utfordrer rettsstaten på en slik måte at de gjør arbeidet med å sikre Norge vanskeligere?

Hva er forebyggingssamtaler?

PST gjør forebyggingssamtaler med personer som ikke har gjort noe straffbart. De bruker det som et konkret virkemiddel for å kartlegge og forebygge trusler. Forutsetningen for å gjennomføre en samtale er at PST har kartlagt enkeltpersoner eller miljøer som potensielt utgjør en trussel.

Dette er en form for over overvåkning, og nettopp uklarhetene rundt forebyggingssamtalene kan forsterke de negative effektene av overvåkning.

Rettsstatens prinsipper bygger tillit

Rettsstatsprinsipper er til for å verne borgerne. Som en heldig bieffekt gir de også en stat bygget på tillit. Utgangspunktet i en rettsstat er at myndighetene ikke har noe med privatlivet til borgerne eller opplysningene til virksomhetene å gjøre, uten at det er godt begrunnet. Gode grunner kan for eksempel være kriminalitetsbekjempelse, nasjonal sikkerhet eller andre viktige samfunnshensyn. Men det må også rammes inn av et solid lovverk.

Problemet med forebyggingssamtaler er at de beveger seg i rettsstatens yttergrense. De har et svakt og lite utviklet rettslig grunnlag. Både form og innhold kan disse politimetodene skape usikkerhet knyttet til overvåkning og bruk av makt.

Eksempler på problematisk metodebruk

Når det gjelder form, så kan både DNs artikkel 14. februar med personer i sikkerhetssensitive virksomheter, og PSTs «dawn raid» mot ungdom som er aktive i radikale grupper på nettet, tjene som eksempel metodebruk som kan forsterke negative konsekvenser.

PST oppsøkte en rekke barn hjemme tidlig om morgenen 13. juni i fjor, i en koordinert aksjon for å ta en prat om ytringer de hadde kommet med på nett. PST selv omtaler det som en « «skånsom håndsrekning». Det er enkelt å tenke seg mer skånsomme måter å gjennomføre en forebyggingssamtale på.

Uformelle møter svekker tilliten

I DNs artikkel leser vi om at enkeltpersoner kontaktes direkte og at samtalen kan gjennomføres på «kafé eller restaurant. Det kan være å gå en tur i en park, eller ta en biltur.» Men det er også påpekt at det ikke må virke for hemmelig.

Personer som er undergitt virksomhetenes taushetsplikt, skal altså dele informasjon med PST på et tynt rettslig grunnlag, gjerne på en kafé og uten noen form for notoritet. Hvem ville i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i dra på kafé med en tilfeldig person for å snakke om sikkerheten i virksomheten?

Dette innlegget sto på trykk først i DN 7. mars 2025.

Denne bloggen er basert på en innledning som jeg holdt på seminaret Menneskerettslige perspektiver i den digitale tidsalderen – Institutt for offentlig rett (uio.no) den 2.  mars.

Det fremgår av PSTs trusselvurdering for 2023 at de nå anser ekstreme miljøvernaktivister som en mulig risiko i det norske samfunnet. PST sin trusselvurdering danner grunnlaget for det arbeidet som de, og mange andre virksomheter, gjør for å sikre samfunnet vårt og egne verdier. PST og etterretningstjenesten er gitt kraftige virkemidler og digitale verktøy som skal gjøre de i stand til å møte det trusselbildet de til enhver tid har identifisert.

Ett av disse virkemidlene finner vi i forslaget til ny etterretningslov, hvor en av bestemmelsene som ligger på bordet åpner opp for tilrettelagt innhenting – masseinnsamling av informasjon og data om norske borgeres bevegelser i det digitale rom.

Sett opp mot det faktum at så og si alt vi gjør i dag skjer nettopp i det digitale rommet , og det faktum at trusselbildet er i stadig endring,  så er det grunn til å rope et varsko for personvernet.

Det dynamiske risikobildet som ligger til grunn for metoder og valg som myndighetene gjør tilgjengelige for politi og etterretning, gjør det umulig for oss borgere å ha oversikt og kontroll over når man kan bli overvåket, og når man går klar. For eksempel: «I fjor var jeg en ganske ufarlig miljøverner – i år er jeg en trussel.»

Personvern og ytringsfrihet under press

Den grunnleggende retten til en privat sfære, fri for andres blikk, er under press når samfunnets behov for sikkerhet blir ivaretatt ved å ta i bruk kraftige digitale overvåkningsverktøy. Dette truer våre grunnleggende menneskerettigheter.

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen formulerte det slik i saken Roman Zakharov v. Russia (2015):

«In view of the risk that a system of secret surevilance set up to protect national security may undermine or even destroy democracy under the cloak of defending it, the Court must be satisfied that there are adequate and effective guarantees against abuse…»

Men det er ikke bare personvernet som er under press i dette bildet. Personvern og ytringsfrihet henger uløselig sammen. Uten personvern, ingen reell ytringsfrihet.

Slik digital masseovervåkning som nå blir løftet frem som verktøy mot ulike trusler, vil også kunne ha en omfattende nedkjølende effekt på ytringer.

Frykten for andres blikk gjør at vi justerer oss inn og demper våre ytringer. Dersom det i tillegg er statens blikk vi er usikre på om når oss, gjør det noe fundamentalt med samfunnet vårt.

Kanskje blir et brennende innlegg på Aftenpostens Si;D fra en miljøengasjert 12-åring det første digitale sporet som blir samlet inn av PST om et ungt og engasjert menneske?

Jeg lar det spørsmålet stå.

Press fra kommersielle aktører

Presset på grunnleggende menneskerettigheter kommer imidlertid ikke bare fra stater og myndigheter i en utrolig tid. Et åpenbart press kommer også fra kommersielle aktører.

En enorm Pacman i form store kommersielle markedsaktører som Google, Meta og Tik Tok saumfarer digitale flater og labyrinter for alt av data som kan være av interesse. Og alt er tilsynelatende av interesse og har kommersiell verdi.

Noen av dere husker sikkert den lille ballen med den store munnen som slukte alt den kom over på sin vei i sin digitale labyrint. Spillet var nærmest hypnotisk, husker jeg, og det var umulig å legge fra seg.

Slik er også tjenestene og produktene disse kommersielle aktørene sender ut i samfunnet – oppslukende og umulig å legge fra seg. Og vi legger igjen digitale spor fra første skudd – og vi er hekta. Jo lenger vi er på, jo mer data samles inn om oss.

På begynnelsen av 2010-tallet ble sosiale plattformer sett på som en nøytral fasilitator for utøvelse av rettigheter, både ytringsfriheten og informasjonsfriheten. Dette bildet har endret seg.  Det er ikke lenger mulig å se bort fra den enorme påvirkningen disse kommersielle plattformene har på politikk, samfunn og demokratiet.

Facebook og Tik Tok lever av å forutse, predikere og forme vår oppførsel og våre meninger. De gjør dette ved å samle inn enorme mengder data. Innsamlingen i seg selv legger press på personvernet, men også hvordan de bruker dataene er en trussel mot grunnleggende rettigheter som personvern, ytringsfrihet, meningsfrihet og informasjonsfrihet.

Når menneskerettighetene debatteres, må vi derfor ta inn over oss og ta med i vurderingene hvilken makt disse selskapene har. Vi har også endt opp med å mer eller mindre bevisst og stilltiende akseptere og tillate at disse store, kommersielle aktørene samler inn enorme mengder med data for kommersielle formål.

Og det er ikke bare den markedsføringsmessige interessen som ligger til grunn for denne omfattende innsamlingen av data.

Akkurat som Pacman så lever kunstig intelligens (KI) av data. Alle disse store aktørene utvikler og tar i bruk KI. Med det datagrunnlaget de har, som de færreste nasjoner eller andre aktører er i nærheten av å ha, så vil de bli – eller forbli – svært mektige premissgiverne for samfunnsutviklingen fremover.

Informasjonsfrihet og meningsfrihet under press

Pacmans innsamling og bruk av data setter jo åpenbart personvernet under press, men også informasjonsfriheten og meningsfriheten. For hvor frie er vi i meningsdannelsen og utviklingen vår, hvis vi risikerer å få presentert falske nyheter eller fakta som er tilpasset oss basert på algoritmer som er utviklet av Kina?

En ungdom jeg kjenner begynte å stille spørsmål ved om jødeforfølgelsen og Holocaust virkelig hadde skjedd. Vedkommende satt ved middagsbordet og stilte spørsmål ved vår tids største forbrytelse. Hen hadde sett på Tik Tok at det var mange som mente jødeforfølgelsen var oppspinn og at jødene skulle ta over verden. Hen hadde altså falt ned i et kanin-hull på Tik Tok. Et algoritmehull.  Dette er en ressurssterk 14-åring og hen har handlekraftige foreldre. Hen hadde sikkert kommet opp av det hullet uten hjelp også, men hen fikk klar og tydelig beskjed fra sine foresatte og mistet Tik Tok på mobilen før middagen var omme.  

Men ikke alle kommer opp av algoritme-hullet.

Hvordan sikrer vi at dagens barn og unge – fremtidens digitale borgere, de som skal forsvare og forvalte demokratiet vårt – kan utvikle seg og danne seg egne, frie meninger i en forsvarlig ramme, når Tik Tok og andre markedskrefter er premissleverandør?

Jeg lar også det spørsmålet stå åpent.

Vi må sikre kollektive mekanismer

Digital teknologi eksisterer ikke i et vakuum. Teknologien kan være et kraftig verktøy for menneskelig fremgang og bidra til å fremme og beskytte menneskerettighetene. Teknologien har gjort kommunikasjon og deling av informasjon enklere, og gjennom det styrket ytringsfriheten og muligheten til demokratisk deltagelse.

Men dataintensive teknologier bidrar altså samtidig til å skape et samfunn der både stater og kommersielle private aktører i økende grad er i stand til å spore, overvåke, analysere, forutsi og manipulere folks oppførsel på en måte vi ikke tidligere har sett.

Denne siden ved den teknologiske utviklingen medfører betydelig risiko for menneskeverd, autonomi og personvern og utøvelsen av menneskerettighetene generelt, hvis den får foregå uten relevante og adekvate motstemmer og sikkerhetstiltak. Vi må sikre kollektive beskyttelsesmekanismer. Lover, regler og krav til digitalisering og bruk av data og KI må på plass.

Hvis vi ikke klarer å sikre slike kollektive mekanismer nå, vil det være mye vanskeligere å få det på plass senere. Vi må sikre det kollektive gode i systemene vi nå åpner for og utvikler, før det er for sent.  

Teknologien er i seg selv nøytral, og utviklet og brukt riktig kan den gi store samfunnsmessige gevinster. Men uten en åpen, offentlig samtale, bevisste politikere og beslutningstakere og hensiktsmessig regulering og nødvendige kontrollmekanismer, for å sikre nettopp det kollektive gode, kan dette også bære galt av sted. 

Vi ser stadig at det legges en snever forståelse av retten til personvern til grunn i avveiningen mot forståelsen av for eksempel nasjonal sikkerhet, som på sin side defineres vidt. Menneskerettighetene er ikke mer robuste enn det vi som demokrati og samfunn gjør de til. Det er vi som må beskytte, verne og sikre rettighetene. Myndighetene må derfor ta konkrete grep for å adressere utfordringene som ligger i digitalisering, slik at vi bekrefter og sikrer menneskerettighetene.

Dersom myndigheter og politikere lar digitaliseringsbehovet og -utviklingen gå på bekostning av for eksempel personvernet, slik Personvernkommisjonen peker på at skjer, vil dette helt klart svekke både relevans og vekt av våre grunnleggende menneskerettigheter.

Det må vi ikke la skje.

Vi må stille krav til myndighetene, politikere og lovgivere om å ta hensyn til grunnleggende menneskerettigheter i digitaliseringen av det norske samfunnet. Ethvert digitaliseringsinitiativ må vurderes opp mot effekten det kan ha på personvernet, ytringsfriheten, retten til fri meningsdannelse og informasjonsfriheten.

I det store bildet så handler det om hvilket samfunn vi vil ha.

Masseinnsamling av personopplysninger og myndighetsovervåking av hensyn til nasjonal sikkerhet er blitt kraftig utvidet gjennom flere lovendringer. Det vil påvirke den enkeltes frihet og kan svekke vårt demokratiske samfunn.

Datatilsynet mener det er på høy tid at alle nå må erkjenne konsekvensene av det samlede overvåkingstrykket og utrede metodebruken i justissektoren.

Fem store systemer med kapasitet til å kartlegge alt fra flyreiser til internettbruk er vedtatt eller foreslått.

Etterretningstjenesten skal operere to systemer, omtalt som bulkinnhenting og tilrettelagt innhenting. Ved bulkinnhenting samles det inn store mengder rådata fra ulike kilder som det så kan søkes i uten forhåndskontroll. Tilrettelagt innhenting innebærer søk i metadata og innholdsdata fra norske internettkabler, og i motsetning til for bulkinnhentingen, er det lagt opp til domstolskontroll for deler av søkene. Systemene skal i utgangspunktet ikke fange opp norske borgeres kommunikasjon, men i realiteten vil det omfatte nesten alle aktiviteter på internett.

Politiet har allerede fått hjemler for to systemer, ett for overvåking av flypassasjerer og ett for innhenting av IP-adresser. Ingen av dem er underlagt uavhengig forhåndskontroll. Opplysninger om alles reisemønstre, reisefølge, betalingsmetoder og en rekke andre kategorier skal danne grunnlag for søk etter personer som ikke nødvendigvis politiet er kjent med fra før. Når innsamling av IP-adresser er i gang, vil politiet få mulighet til å få oversikt over alle koblinger fra den enkeltes pc, mobil eller ulike apper til nettet. Dette kan brukes til å kartlegge både internettbruk og bevegelser.

Ny teknologi i form av kunstig intelligens og maskinlæring gjør at overvåkingskapasiteten øker kraftig.

Hvis lovforslaget som er til behandling i Stortinget får flertall, skal PST uten forhåndskontroll kunne innhente nærmest ubegrenset informasjon om den enkelte som er tilgjengelig på internett. Kilder som kan sammenstilles kan være Facebook-grupper og andre sosiale medier, kommentarfelt og ulike nettgrupper for meningsutveksling.

Dette innebærer en omfattende overvåking av norske borgeres liv.

Felles for alle forslagene er at sentrale høringsinstanser som Datatilsynet, NIM, Advokatforeningen og Tekna mener at systemene ikke er i tråd med praksis fra EMD og EU-domstolen. Kritikken går i hovedsak på fraværende målretting og manglende uavhengig forhåndskontroll.

Ny teknologi i form av kunstig intelligens og maskinlæring gjør at overvåkingskapasiteten øker kraftig. Søketeknikker gjør det mulig å hente ut opplysninger om den enkelte som ikke er mulig uten å sammenstille store mengder data. Overvåkingspotensialet oppstår allerede ved innsamlingen, det kan påvirke i hvilken grad vi våger å bruke internett til å hente kunnskap og utveksle meninger.

For å ivareta tilliten til myndighetene og begrense de negative følgene av overvåking er det viktig med klare skranker i form av lovgivning og god kontroll. Datatilsynet arbeider for ansvarlig bruk at kunstig intelligens. Det gjøres et stort arbeid og stilles strenge krav til bruk av personopplysninger i utviklingen av KI-verktøy for offentlige og private virksomheter. Regelverket for å kontrollere utviklingen av kunstig intelligens i justis og forsvarssektoren er i dag lite utviklet. Selv helt sentrale bestemmelser som at algoritmer ikke skal diskriminere, mangler.

Personvernkommisjonen har sin utredning fra 2022 pekt på at åpenhet bidrar til å skape tillit. Mangel på informasjon og gjennomsiktighet om teknologibruk, kombinert med en stadig utvikling av kraftige datainnsamlings- og analyseverktøy for bruk i justissektoren, kan føre til svakere personvern og en nedkjølingseffekt hvor den enkelte velger å ikke ytre seg i frykt for overvåking.

I Datatilsynets personvernundersøkelse 2020 svarer 16 prosent at de har unnlatt å delta i en debatt i kommentarfelt eller på Facebook fordi de er usikre på om myndigheter slik som politiet, PST eller etterretningstjenesten, kan få tilgang til informasjonen. Dette er et oppsiktsvekkende høyt tall i et land hvor tilliten til offentlige myndigheter generelt sett er høy.

Dere finner all informasjon om saken og kan lese høringssvaret vårt til forslaget på datatilsynet.no

Dette innlegget ble først publisert i NRK Ytring 25.10.2022. Innlegget er skrevet av juridisk senirorådgiver Jan Henrik Mjønes Nielsen og direktør Line Coll i Datatilsynet.

På NRK Ytring har det vært en debatt mellom forsvarsminister Bjørn Arild Gram og Tekna. Det ble da spurt om det foreslåtte systemet for avdekking av digitale trusler, såkalt tilrettelagt innhenting, er å regne som digital masseovervåking.

Det klare svaret er ja.

Da Datatilsynet først vurderte forslaget i 2018, konkluderte vi med at det riktige begrepet var digital masseovervåking. Det er fordi det best forklarer hva systemet er og hvilke konsekvenser det har. Systemet vil utilsiktet fange opp store deler av norske borgeres internettkommunikasjon.

Etterretningstjenesten vil ende opp i dilemmaet om hva de skal gjøre med kunnskap om en trussel de ikke skal ha lov til å vite noe om.

Datatilsynet mener at loven må endres

Datatilsynets analyse baserer seg på grunnleggende samfunnsteorier om makt. Disse kan sammenfattes i det kjente utsagnet «kunnskap er makt». Et inngrep fra myndighetene i privatlivet resulterer i kunnskap, som igjen medfører en overføring av makt fra individet til staten.

Denne endringen i maktbalansen påvirker i hvilken grad vi våger å bruke internett til å hente kunnskap og utveksle meninger.

I Personvernundersøkelsen 2019/2020 svarte 13 prosent at de har unnlatt å søke på nett på grunn av usikkerhet knyttet til om myndighetene har tilgang til informasjonen.

Det er åpenbart at det norske systemet fraviker kravene fra menneskerettighetsdomstolen.

Det er derfor avgjørende å forstå at overvåkingspotensialet oppstår allerede ved innsamlingen, og at lagringen omfatter nesten alle norske borgere. Dette er digital masseovervåking. Systemet vil utilsiktet fange opp store deler av norske borgeres internettkommunikasjon.

Systemet fraviker kravene fra menneskerettsdomstolen

Menneskerettighetsdomstolen stiller et sentralt krav til hemmelige overvåkingssystemer: Nemlig at systemet skal være underlagt uavhengig forhåndskontroll i alle ledd. Før innsamling begynner, må grunnlaget vurderes av en uavhengig instans. Det er derfor åpenbart at det norske systemet fraviker kravene fra menneskerettighetsdomstolen.

Loven legger opp til at det skal gjøres en maskinell test og analyse av kommunikasjonsstrømmene for å finne relevant utenlandsetterretnings-informasjon før domstolen har godkjent søk.

Så hva betyr «maskinell test og analyse»? Det er grunn til å anta at Etterretningstjenesten i det minste vil bruke verktøy som er vanlig tilgjengelig – som søkemotorer, stordataanalyse og løsninger basert på maskinlæring og kunstig intelligens.

Ifølge EOS-utvalgets høringsuttalelse gjøres det en«etterretningsfaglig vurdering».

Mye av skaden er derfor allerede skjedd når domstolen skal ta stilling til ytterligere søk i et materiale som allerede er gjennomsøkt.

Det er liten grunn til å tro at domstolskontrollen blir reell, fordi den vil komme på et for sent tidspunkt. Datatilsynet mener derfor at loven må endres.

Stortinget må sikre at vi får de nødvendige mekanismene for rettssikkerhet, slik at loven ikke virker negativt inn på friheten vår og vårt demokratiske samfunn.