En sentral del av opplæringen i digital dømmekraft handler om personvern. Barn og unge må lære hvordan de kan og bør bruke egne og andres personopplysninger, og at visse handlinger og ytringer kan være straffbare. De må forstå konsekvensene av det de gjør. Med kunnskap om konsekvenser av ulike valg følger ansvar. Uten kunnskap kan de unge heller ikke nyttiggjøre seg rettighetene sine.

Digital dømmekraft handler også om skolemiljø. Det er en del av skolens samfunnsoppdrag. De ansatte trenger nødvendig kunnskap så de kan forebygge og håndtere krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering.

Arbeidet må starte på ledernivå

For å gi elevene opplæringen de har krav på, må det arbeides jevnlig og systematisk på alle nivå i skolesystemet. Både skoleeiere og -ledere har helt avgjørende roller når det gjelder utvikling av digital kompetanse. Skolene må ta mye større eierskap til de voksende utfordringene. Og for at lærerne skal bli godt nok rustet, må arbeidet starte på ledernivå.

Skolen har dessuten en viktig rolle for å utjevne digitale skiller og sørge for at alle barn i Norge har like muligheter. Noen barn trenger ekstra opplæring, det gjelder ikke minst innenfor digitale ferdigheter.

Gode, velprøvde verktøy

For en del vil det kunne føles ubehagelig å gå inn i et område som oppleves som de unge sitt. Men vi har plikt til å ta tak i dette. Vi kan ikke sende de unge ut i det digitale landskapet uten nødvendig kompetanse.

Og nettopp derfor er det Utdanningsdirektoratet og Datatilsynet driver nettressursen Dubestemmer.no. Det skal være et støtteverktøy for alle som ønsker å snakke med barn og unge om digital dømmekraft. På nettsidene er det faktainformasjon, filmer, historier fra virkeligheten og diskusjonsoppgaver innenfor tema som personvern, uønskede hendelser og kildekritikk. Nettressursen er blant de mest brukte i landet når det gjelder digital dømmekraft, og får svært gode tilbakemeldinger fra lærere son har benyttet det.

Men selv om verktøyene er fritt tilgjengelige, unngår mange fremdeles å ta tak i dette på en systematisk måte. Dessverre venter skoleledere til det går galt – og uønskede hendelser knyttet til digitale verktøy har ført til uopprettelig skade – før de tar utfordringene på alvor. Det er vel snart på tide å være sitt ansvar bevisst?

(Denne artikkelen sto også på trykk i Moderne Utdanning som var bilag i Dagbladet i mars 2018.)

Noen av bildene er ganske private små glimt. Du finner barn i bleie, hos legen, med smokk, febersyke, gråtende eller bilder fra en fødsel. Dette er bilder fra livet. Men – for å være litt festbrems i dette selskapet – dette er muligens også bilder fra situasjoner som barna ikke vil like at andre ser dem i? En del situasjonsbilder som deles på nett fremstår etter vår mening direkte krenkende for barnet på grunn av deres svært private karakter. Eller det er åpenbart at når barna blir eldre vil de kunne finne det ubehagelig og utleverende at andre har sett disse bildene. Noen av bildene burde kanskje ikke engang vært tatt?

Barns rett til medbestemmelse og privatliv

Dersom man er foresatt, eller har samtykke fra de foresatte, kan normale bilder av barn i utgangspunktet deles lovlig. Men betyr det likevel at det er greit? Har vi som voksne egentlig rett til å frata barna biter av deres privatliv på denne måten?

Allerede fra svært lav alder har barn en sterk selvfølelse og en mening om seg og sitt. At bilder og film kan havne i feil hender og misbrukes, er noe mange er klar over og til en viss grad bevisste på. Det som ofte glemmes, er barnas rett til privatliv. Dette er nedfelt i FNs konvensjon om barns rettigheter (artikkel 16). Der står det også at barn har rett til å si sin mening i alt som vedrører dem, og deres meninger skal tillegges vekt (artikkel 12). Det er vår oppgave som voksne å se til at disse rettighetene blir ivaretatt. Barns mening skal bli hørt.

Selv om bildene er aldri så søte og uskyldige, om barna er små eller store, bør ikke bilder av dem deles uten barnets eget samtykke. Det handler om barnas personvern og integritet. Hvor grensene går vil kunne være svært ulikt for ulike barn og unge, og nettopp derfor bør de tas med i vurderingen.

Bestemme selv?

Etter hvert som barna blir eldre, overtar de gradvis retten til å bestemme over seg selv og sin digitale identitet. Fra de fyller 15 år skal de i stor grad selv ta vare på personvernet sitt. Spørsmålet blir da om de egentlig gis muligheten til å starte med blanke ark? Hvis det florerer bilder og annen informasjon om dem på nett helt fra de var små, har de allerede en ganske detaljert digital profil. Er det riktig å frata dem muligheten til å sette sine egne grenser og ta vare på sitt eget personvern?

Det kan selvsagt også være uheldig når barna benyttes i kommersielle sammenhenger der privatliv og reklame blandes. Eller når barna fronter politiske holdninger som helt klart er de voksne sine. Barna blir stående som passive medspillere uten rett til å si hva de faktisk mener mens deres digitale profil blir stadig mer detaljert.

De voksnes ansvar

Det er vi voksne som har ansvar for hva som deles. Ved å spørre barna først tar vi i alle fall bedre vare på integriteten deres. På den måten vil vi dessuten fremstå som gode rollemodeller som gjennom handling lærer de unge at man alltid skal spørre før man deler bilder av andre. Barna trenger veiledning i digital dømmekraft fra tidlig alder, det er en kompetanse som er helt nødvendig i dagens samfunn. Og kunnskap om samtykke er et eksempel på sentralt kompetanse alle trenger ved deling av bilder og personlig informasjon om andre. Hvis barn aldri har blitt spurt om det er greit at bilder av dem deles, hvordan skal de da lære seg å spørre andre? Hvis barna opplever at voksne deler personlig informasjon om dem med andre uten å spørre, hvordan skal de da kunne bli gode og fornuftige nettbrukere selv?

Vi har alle et medansvar for hvilket inntrykk som skapes av barna på nett. Derfor er det vår oppgave å stille flere spørsmål for å beskytte barna. Vi må være så sikre som mulig på at det vi gjør med bildene ikke forfølger barna og gir uønskede følger når de blir større.

Sjekkliste

Her er noen stikkord til hva man bør vurdere før deling av barnebilder:

Lovlighet – Del aldri bilder av andres barn uten samtykke fra deres foreldre.
Type bilde – Tenk over innholdet og bruk filter eller dårligere oppløsning når det er mulig, det gjør bildene mindre interessante for andre.
Mengde – Del færrest mulig bilder.
Kanalbruk – Vær bevisst på hvordan du deler bildene. Alt må ikke ligge åpent. Bruk personverninnstillinger og lag lukkede grupper.
Slett jevnlig – Ta en vårrengjøring og slett tidligere bilder du har publisert med jevne mellomrom.
Spør alltid barna – Bruk spørsmål som «Synes du det er greit at jeg deler dette bildet med familien eller vennene mine?» Da gjør du det forståelig for dem. Respekter svaret.

Man bør dessuten stille seg selv noen faste spørsmål før man deler:
• Hvorfor deler jeg dette? Er det mest for min egen del?
• Er denne delingen til det beste for barnet?
• Kunne jeg heller delt bildet i en lukket gruppe til akkurat de jeg ønsker?
• Hva vil barnet selv mene om dette bildet om noen år?

Ny veiledning om bilder av barn på nett

Datatilsynet har nå oppdatert sin veiledning om dette temaet, og lanserer i forbindelse med Safer Internet Day 2017 en helt ny versjon av heftet «I beste mening – om bilder av barn på nett». Med dette heftet ønsker vi å gi deg som voksen noen huskeregler for hvordan bilder av barn bør håndteres – enten du er foresatt eller jobber med barn – og gi en forståelse for hvorfor det er viktig å være bevisst både når du fotograferer eller deler bilder av barn.

På nettressursen dubestemmer.no er det dessuten laget en egen temaside om dette for barnehagepersonell. Her er nyttig informasjon, filmer og diskusjonsoppgaver knyttet til bildebruk av barn i barnehagen. Innholdet er utviklet av Senter for IKT i utdanningen og lanseres også i forbindelse med markeringen av denne dagen.

Målet med veiledningen er å skape en økt refleksjon rundt dette temaet slik at vi bedre kan vurdere hva som er barnets beste. For det vi gjør, gjør vi gjerne i beste mening.

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med Karoline Tømte i Senter for IKT i Utdanningen, og er publisert også på deres nettsider.

Det var i anledning Safer Internet Day 2016 at Datatilsynet arrangerte en workshop som blant annet fikk besøk av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. I løpet av en time «sveipet» 10. klasseelevene 22 apper. De skulle blant annet forsøke å finne ut om appene samler inn personopplysninger og i så fall hvilke, om de kunne finne en personvernerklæring og om appen hjelper oss å ivareta personvernet vårt. Til slutt ga de hver enkelt app en sur eller en blid «smiley» avhengig av de syns om appen hadde godt personvern eller ikke.

Alle appene, unntatt en, samlet inn personopplysninger. Den ene som ikke samlet opplysninger var en spill-app som lot brukerne være anonyme dersom de ønsket det. Under er en oversikt over hvilke type personopplysninger appene samler inn mest av:

Vi var så heldige å få besøk av statsråd Jan Tore Sanner som ble veldig imponert over hvor flinke elevene var til å finne fram og forstå informasjonen i appene. Det er nemlig ikke alltid like lett å vite om appen samler inn informasjon slik som kontaktopplysninger eller GPS. Og de lange personvernerklæringene kan ofte virke vanskelige og avskrekkende, men det stoppet ikke elevene fra Fyrstikkalleen.

Elevene fant ut at 77 prosent av appene hadde personvernerklæring – og det er bra! Men dessverre var det bare 36 prosent som ga brukeren mulighet til å slette brukerkontoen, og kun 41 prosent som hadde mekanismer for å ivareta personvernet til brukeren (slik som personverninnstillinger og lignende).

Da det kom til oppsummering, besto 59 prosent av appene testen, mens de resterende 41 prosentene ikke kom gjennom nåløyet til elevene. Her er det med andre ord forbedringspotensiale.

Vi i Datatilsynet har sjekket apper før, men det er første gang vi har fått hjelp av ungdommer. Det var en suksess og jeg tror både de og vi lærte en god del. Vi kommer nå til å bruke denne workshopen som utgangspunkt for å lage en tilsvarende en aktivitet i nettressursen Dubestemmer.no som skal lære barn og unge om personvern og nettvett. Slik kan elever rundt om på skolene bli mer bevisste hva de deler av personlig informasjon når de bruker apper.

Her følger noen tips for hvordan du kan passe på personvernet ditt når du bruker apper:

• Vurder personvernet i en app før du laster den ned. Spør deg selv: Virker det som om appen ønsker å samle inn mer opplysninger om meg enn den egentlig trenger? Har den en personvernerklæring? Virker det som en seriøs app? Bestem deg for om dette er en app du vil laste ned.
• Se om du finner alternative apper som ivaretar personvernet ditt på en bedre måte.
• Ikke oppgi mer informasjon enn du må, og ikke gi appen tilgang til mer enn du synes den bør ha tilgang til.
• Ta en opprydning av og til: Slett apper du ikke bruker, og slett innhold i apper (bilder, meldinger osv.) som du ikke lengre har bruk for.
• Gjennomgå innstillingene på mobilen din – ofte kan du se og styre hva appene har tilgang til.

Rett til privatliv
Men, for å repetere det vi sa da en lignende debatt gikk i vinter: Personvern er en grunnleggende beskyttelse av en persons privatliv. Denne rettigheten har barn og unge, på lik linje med voksne. Retten til privatliv er nedfelt i FNs barnekonvensjon, og betyr blant annet at de som har ansvaret for barn og unge må respektere at de ikke alltid får vite alt ungdommen gjør og kommuniserer.

Behovet for å ha et rom for seg selv som andre respekterer og ikke bryter seg inn i, varierer fra person til person. Noen synes det er greit å dele mye, mens andre er mer tilbakeholdne. Vi har likevel alle noe vi ikke ønsker å dele med alle andre. Det kan være følelser, tanker eller meninger om helse, seksualitet, religion eller politikk, eller rett og slett bare at man vil ha privatliv. Det handler om frihet.

Generelle råd om å snike seg tilgang til lukkede profiler tar vi derimot avstand fra. Slike fremgangsmåter vil sannsynligvis føre til at ungdommene finner andre arenaer å kommunisere på, samtidig som tilliten til foreldrene blir ødelagt. Spesielle tilfeller og alvorlig bekymring vil selvsagt kunne forsvare et slikt inngrep, men det må i så fall være helt klart at det er unntaket og ikke hovedregelen.

Følg med – uten overvåking og kontroll
Ved å gå inn i ungdommenes ulike sosiale profiler vil de voksne også kunne få innblikk i strengt private samtaler mellom nære venner, samtaler som ikke handler om noe ulovlig, men om ungdommenes innerste tanker og holdninger. Dette handler dermed også om tredjepersoner. Ved å være inne på kontoen til egne barn (med eller uten deres samtykke) vil man kunne få mye informasjon om andre ungdommer også. Informasjon som ikke var ment for den voksne, samtaler som ikke ville være skrevet slik dersom ungdommene visste at voksne spionerte på dem.

Det er klart at foreldre må følge med på hva ungdommene holder på med, det er jo deres ansvar, men det må ikke baseres på overvåking og kontroll.

Slik innlegget er skrevet av «jente (21)» kan det fremstå som om alle foreldrene skal tenke det verste om sine egne barn, og handle deretter. Utgangspunktet burde heller være at vi tror godt om våre barn og unge – uten å være naive. Vi må ha tro på at de bruker sosiale medier til god og sunn kommunikasjon med jevnaldrende, men samtidig må vi tørre å prate med dem, veilede dem og snakke om deres sosiale liv, både på og utenfor sosiale medier.

Tips til samtaletema på dubestemmer.no
Dersom dere som foreldre er usikre på hvordan dere skal gå frem når dere skal snakke med de unge om nettvett, kan dere finne mange gode tips og tanker på nettsiden dubestemmer.no. Der er det en egen side for foreldre.

Lykke til i arbeidet med å veilede de unge til å bli bevisste nettbrukere samtidig som dere ivaretar deres personvern!

Dette innlegget ble også publisert på aftenposten.no 18.8.2015

Den typen generelle råd til foresatte som barnepsykolog Mørch kommer med er i beste fall svært uheldig, og noe aktørene i Du Bestemmer-prosjektet tar sterkt avstand fra. Å følge med på ungdommenes åpne profiler er ikke problemet her, det er når de foresatte gjør som Brekke at det blir svært problematisk – å sjekke ungdommenes lukkede Facebook-profil i skjul. Slike fremgangsmåter vil fort føre til at ungdommene finner andre arenaer å kommunisere på, samtidig som tilliten til foreldrene blir ødelagt. Spesielle tilfeller vil selvsagt kunne forsvare et slikt inngrep, men det må i så fall være helt klart at det er unntaket og ikke hovedregelen.

Rett til privatliv
FNs barnekonvensjon sier at barn og unge har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Det betyr at barn og unges meninger om eget personvern er viktige. Hvis ungdommene for eksempel ikke ønsker at deres foresatte skal være “venn” med dem eller se deres kommunikasjon med andre på sosiale nettsteder, bør de foresatte respektere det.

Behovet for å ha et rom for seg selv som andre respekterer og ikke bryter seg inn i, varierer fra person til person. Noen synes det er greit å dele mye, mens andre er mer tilbakeholdne. Vi har likevel alle noe vi ikke ønsker å dele med alle andre. Det kan være følelser, tanker eller meninger om helse, seksualitet, religion eller politikk, eller rett og slett bare at man vil ha privatliv.

Det handler om frihet.

Hvor bør grensene gå?
Alle skal kunne føle seg trygge på at ingen får vite alt om dem, eller ser absolutt alt de foretar seg. Foresatte har selvsagt rett til å vite ganske mye om sine barn, men det er dermed ikke greit at de tar i bruk alle midler og sniker seg til å overvåke den lukkede Facebook-kommumikasjonen til ungene sine bare for å “følge med”. Slik snoking er som å lese dagboken til ungene, og vil oppleves som svært krenkende.

Dersom foreldrene vil følge med på hva ungene foretar seg eller hvem de kommuniserer med, må det som utgangspunkt baseres på åpenhet og dialog. Alle, også ungdommer, bør i så stor grad som mulig selv kunne bestemme hvilke opplysninger om seg selv de vil dele, og med hvem. Hvilket forbilde er foreldrene når de lurer seg til å lese hva ungdommene har skrevet til hverandre i private og lukkede Facebook-chatter etter at de har glemt å logge seg ut? Hvilket tillitsforhold er dette med på å skape? Ved å gå inn i ungdommenes Facebook-profil vil de voksne også kunne få innblikk i strengt private samtaler mellom nære venner, samtaler som ikke handler om noe ulovlig, men om ungdommenes innerste tanker og holdninger.

Det er klart at foresatte må følge med på hva ungdommene holder på med, det er jo deres ansvar, men det må ikke baseres på skjult overvåking.

Spionering på andres barn
Dette handler dessuten også om tredjepersoner. Ved å være inne på kontoen til egne barn (med eller uten deres samtykke) vil man som Brekke beskriver, få mye informasjon om andre ungdommer også. – Informasjon som ikke var ment for den voksne, samtaler som ikke ville være skrevet slik dersom ungdommene visste at voksne spionerte på dem. Slike bruddstykker av ungdommenes kommunikasjon kan også ofte fremstå som noe annet enn det er tenkt som, og en fjær kan fort bli til minst fem høns.

Brekke har ikke bare gått inn og snoket på sine egne barns Facebook-profil og deres lukkede kommunikasjon når de har glemt å logge seg av (uten egentlig å se ut til å mistenke at hans egne barn har gjort noe galt). Han skriver også at han har lagret masse av dette, og velger å skrive en kronikk om dette der barna sine venners utsvevende liv henges ut. Er det greit? Vi mener helt klart at målet ikke alltid helliger middelet, og at det her blir tråkket over opptil flere grenser. Det å mistenke utsvevende oppførsel blant ungdommene, og så svare med å gjøre noe så krenkende, er ikke god grobunn for kommunikasjon med egne (eller andres) barn.

Personvern er en grunnleggende beskyttelse av ditt privatliv
Visst er vi enige i at foreldre må engasjere seg i sine barns liv, og at de må vise interesse for hva som skjer på nett, som utenfor. Visst er vi enige i at foresatte må bry seg og snakke sammen, utveksle erfaringer og informasjon. Men, til syvende og sist handler det om å skape og vedlikeholde gode og trygge relasjoner, basert på tillit og gjensidig respekt. Utgangspunktet må være dialog og kommunikasjon, ikke overvåking og kontroll.

Kommentaren er skrevet i samarbeid med Karoline Tømte i Senter for IKT i utdanningen, prosjektleder for undervisningsopplegget Du Bestemmer. Du bestemmer er et samarbeidsprosjekt mellom Senter for IKT i utdanningen, Teknologirådet og Datatilsynet.