Utdannings- og forskningskomiteen har nå avgitt sin innstilling om opprettelsen av individregistre over alle barn i barnehager og grunnopplæring. Mandag 26. mai går den til behandling i Stortinget. Til tross for at majoriteten av Stortingets opposisjonspartier går tydelig imot de foreslåtte registrene, ser det ut til at det likevel kan bli flertall for å vedta lovforslaget. Innstillingen viser imidlertid at de fleste er enige om at regjeringen ikke har utredet personvernkonsekvensene godt nok.

Ved å vedta forslaget, aksepteres dermed en stor risiko for at barn og unges personvern nå vil svekkes på uopprettelig vis. I tillegg vil Stortinget gjennom sin aksept muliggjøre ytterligere inngrep ved å gi Kunnskapsdepartementet forskriftshjemler til å utvide individregistrene i omfang og formål. 

Det som overrasker oss mest, er at Høyre og Venstre, som er de eneste partiene som støtter Arbeiderpartiregjeringens lovforslag, i innstillingen snur alle personvernprinsipper og -prosedyrer på hodet. De vil gjennomføre lovarbeidet først, og heller forholde seg til personvernkonsekvensene etterpå. Dette er foruroligende.

Personvernet er under stadig press

To ulike regjeringsoppnevnte personvernkommisjoner har, både i 2009 og 2022, poengtert at barn og unges personvern er under stadig press. Likevel synes ikke myndighetene å kunne stagge sin iver etter å registrere og koble personopplysninger om alle landets innbyggere, innenfor stadig nye områder. I iveren glemmer de å gjøre nødvendige vurderinger av konsekvensene dette medfører for personvernet.

Dette har blitt svært tydelig gjennom de politiske prosessene som danner grunnlag for lovforslaget Stortinget nå skal behandle. 

Stortingets grunnlag for å beslutte opprettelsen av registrene er for svakt

Datatilsynet og Utdanningsforbundet har gjennom lang tid synliggjort hvor mangelfullt Kunnskapsdepartementets lovarbeid har vært. Departementet har blant annet valgt å se bort fra sin egen utredningsinstruks, der det fremheves at tiltak som berører prinsipielle spørsmål må drøftes på en balansert og systematisk måte – en skal «unngå å systematisk overvurdere nyttevirkninger og undervurdere kostnadsvirkninger». 

Som vi gjentatte ganger har påpekt, er ikke dette unngått. Antakelser om individregistrenes potensielle samfunnsnytte overdrives, mens de rent faktiske svekkelsene av personvernet underkommuniseres. Selv om Kunnskapsdepartementet har gjort endringer fra det opprinnelige høringsnotatet til den endelige lovproposisjonen, har det aldri blitt gjort en reell vurdering av de konkrete personvernkonsekvensene opprettelsen av de foreslåtte registrene vil innebære.

Med andre ord preges regjeringens lovforslag av ikke å tilfredsstille forventningene som følger av Norges forpliktelser overfor Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og personvernforordningen. Dermed har heller ikke Stortinget et godt nok grunnlag for å kunne vedta lovendringene som vil gi hjemmel for å opprette individregistrene.

Bedre etter snar enn føre var, Høyre og Venstre?

Personvernkommisjonen anbefalte i 2022 at det skal iverksettes systematiske personvernvurderinger i alle lovarbeider. Dette ble begrunnet med at «dersom personvernkonsekvenser ikke utredes i tilstrekkelig grad som en del av regelverksarbeidet, risikerer vi at det legges til rette for uforholdsmessig store inngrep i personvernet». 

Det ser ut som om Utdannings- og forskningskomiteens medlemmer fra Høyre og Venstre også ser dette, til tross for at de støtter Arbeiderparti-regjeringens individregisterforslag. Medlemmene fra disse partiene, som historisk har vært å anse som personvernpartier som hegner om enkeltmenneskets ukrenkelighet og krav på respekt og vern mot statlig inngripen, forutsetter nemlig at regjeringen ved en eventuell etablering av registrene må gjøre en nøye vurdering av personvernkonsekvensene for barn. Men dette vil i så fall først skje etter at loven er vedtatt, og dermed snur de som sagt alle personvernprinsipper og -prosedyrer på hodet.

Når personvern, som personvernkommisjonen uttrykker det, dypest sett «handler om hvilket samfunn vi ønsker å leve i, i dag og i dagene som kommer», kan man ikke som Høyre og Venstre tilnærme seg personvernspørsmål med innstillingen om at det er bedre etter snar enn føre var. 

Registerdataforskerne Fartein Ask Torvik, Camilla Stoltenberg, Martin Flatø og Karin Monstad skriver i sitt innlegg på Altinget 30. april 2025, at Datatilsynet og Utdanningsforbundet tegner et skremmebilde av de foreslåtte individregistrene over barn i barnehager og grunnopplæring. De antyder også at vi ikke ser nytten av kunnskap, for å utvikle tilbudet til landets barnehagebarn og elever.

Selv tegner de et vrengebilde av det vi faktisk har skrevet, og bidrar dermed til en avsporing av debatten om hvordan regjeringens lovforslag utfordrer barn og unges menneskerettslige, grunnlovfestede rett til personvern.

Personvern og menneskerettigheter er ikke en avsporing

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 slår fast at offentlige myndigheter kun kan gjøre inngrep i privatlivet, herunder i retten til personvern, dersom inngrepet har lovhjemmel og er nødvendig for å ivareta andre demokratiske samfunnsverdier. Tilsvarende følger også av grunnleggende personvernprinsipper, blant annet regulert i personvernforordningen.

Nødvendighetskriteriet i EMK forutsetter at det gjøres en avveining mellom de ulike hensynene, i dette tilfellet hvilke personverninngrep lovforslaget innebærer opp mot nytteverdien av det. Våre henvisninger til menneskerettighetene retter seg nettopp mot hvordan lovforslaget legger grunnlag for disse avveiningene, og vårt gjennomgående hovedpoeng har vært at dette er mangelfullt.

Vi har påpekt at personvernkonsekvensene ikke har blitt tilstrekkelig presentert og vurdert, og at behovet for, og nytteverdien av, registrene ikke har blitt drøftet på en overbevisende måte. Regjeringens lovforslag har med andre ord klare mangler sett opp mot forventningene som følger av EMK artikkel 8, og vi er derfor grunnleggende uenige i de fire forskernes påstander om at koblingen til menneskerettigheter er en avsporing.

Sammenligningen med eksisterende helseregistre bommer

Ask Torvik, Stoltenberg, Flatø og Monstad sammenligner de foreslåtte individregistrene med de lovregulerte helseregistrene vi allerede har i Norge. Med dette argumenterer de for opprettelsen av nye registre, ved å anføre at det allerede registreres mer inngripende opplysninger om barn andre steder. Vi mener dette uttrykker en bagatellisering av personvernkonsekvensene som følger med opprettelsen av individregistrene.

Det er her nødvendig å påpeke at det er en vesensforskjell i reguleringsformen av helseregistrene, sett i forhold til de foreslåtte individregistrene over barn i barnehager og grunnopplæring. Helseregistrene er tematisk avgrenset, og helseregisterloven – som gir hjemmelen for opprettelse av helseregistrene – inneholder en rekke krav knyttet til behandling av personopplysninger. I tillegg reguleres hvert enkelt register nærmere i dedikerte forskrifter.

De foreslåtte individregistrene skal hjemles i barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven, uten at det medfølger tilsvarende krav og plikter som helseregisterloven gir. Dette innebærer at garantiene som ligger i lovregulert behandling av personopplysninger, vil være svakere ivaretatt i individregistrene enn i helseregistrene. Når det samtidig åpnes for at det gjennom forskrift skal være mulig å endre registrene, og dermed også premissene for opprettelsen av dem, blir det heller ikke mulig å overskue de langsiktige personvernkonsekvensene av regjeringens forslag.

Ulike fagfelt har ulike kunnskapsbehov

De fire forskerne går også langt i å fremstille Datatilsynet og Utdanningsforbundet som kunnskapsfiendtlige. De hevder blant annet at vi skulle mene at barnehager og skoler ikke trenger mer kunnskap. Dette er åpenbart å legge ord i munnen på oss, og samtidig tåkelegge at spørsmålet om å opprette de foreslåtte individregistrene må besvares etter en reell avveielse av personverninngrepet opp mot nytteverdien. Dette gjøres på sviktende grunnlag når personverninngrepet underkommuniseres, og den påståtte nytten samtidig mangler en overbevisende underbygning.

For to år siden la kvalitetsutviklingsutvalget frem sin NOU 2023:1 Kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling i skolen. Et kunnskapsgrunnlag. Det bredt sammensatte utvalget utredet nettopp spørsmålet om hvilke behov ulike nivåer i skolesektoren har for informasjon og støtte til å drive kvalitetsutvikling. Det var ingenting i deres analyser som peker i retning av at nasjonale myndigheter trenger å registrere og sammenkoble individdata for å kunne ivareta sitt ansvar, ei heller at det eksisterer store kunnskapshull som bare kan tettes med omfattende registrering og kobling av barns personopplysninger.

Datatilsynet og Utdanningsforbundet er med andre ord ikke imot kunnskap, men lovforslaget gir ingen overbevisende begrunnelser for at kunnskapen som skal komme ut av registerdataforskningen er nødvendig eller viktig nok, til å veie opp for det omfattende personverninngrepet individregistrene medfører. Som vi har skrevet tidligere, holder det ikke å sette en reell svekkelse av personvernet opp mot antakelser og forhåpninger om at registrene skal være til barnas beste. Nytteverdien må presenteres som mer enn en generell ønsketenkning.

Stortinget må ikke la seg avlede – registrene truer barns personvern

Etter omfattende kritikk i en mengde høringsinnspill, har Kunnskapsdepartementet gjort flere endringer i lovforslaget som Stortinget nå skal behandle. Disse endringene er gjort med mål om å redusere personvernkonsekvensene i forhold til det opprinnelige høringsnotatet, men vi mener fortsatt at lovforslaget som legges til grunn for opprettelsen av individregistrene er mangelfullt.

Konsekvensen av manglene er at Stortinget ikke i tilstrekkelig grad blir satt i stand til å gjennomføre avveiningen mellom de reelle fordelene og ulempene de foreslåtte individregistrene over alle barn i barnehager og grunnopplæring medfører. Som vi tidligere har kommentert, utfordrer dette tilliten til offentlige myndigheter, og grunnleggende demokratiske verdier.

Datatilsynet og Utdanningsforbundet håper derfor Stortingets politikere ikke lar seg avlede av lettvint retorikk, og fordreining av hva dette egentlig handler om. For oss er det viktig å presisere at det ikke er snakk om små, tilforlatelige endringer av barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven. Det dreier seg om opprettelsen av store, inngripende individregistre som rent faktisk utfordrer både det grunnlovfestede vernet av barns personlige integritet og personvernet som demokratisk samfunnsverdi.

Forslaget om et nasjonalt individregister for barn dreier seg ikke om små, tilforlatelige endringer av barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven. Det handler om opprettelsen av store, inngripende individdataregistre som både utfordrer det grunnlovfestede vernet av barns personlige integritet og personvernet som demokratisk samfunnsverdi, skriver Camilla Nervik og Geir Røsvoll.

Regjeringen har nå lagt frem en lovproposisjon for å kunne registrere en mengde personopplysninger om alle barn og unge i Norge. Opplysningene skal kunne kobles med annen informasjon om barna og deres familier. Lovendringene gir dermed staten mulighet til å overvåke oss alle gjennom livet – fra vugge til grav.

Registreringen av personopplysningene vil skje uten at noen skal bes om samtykke, eller få mulighet til å reservere seg. At den enkelte ikke skal gis mulighet til selv å bestemme over egne personopplysninger, begrunnes med en risiko for at registrene da ikke vil oppfylle sin hensikt. Det anføres at den enkeltes valgfrihet vil medføre skjevrepresentasjon, og at dette særlig vil gå utover de sårbare barna som ofte er underrepresentert i forskning basert på utvalgsundersøkelser. Med dette som bakteppe hevder ulike statlige aktører, som Kunnskapsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Barneombudet, at opprettelsen av de foreslåtte individregistrene er helt nødvendige og til «barnets beste». 

Utdanningsforbundet og Datatilsynet mener at de foreslåtte registrenes påståtte nytteverdi mangler en overbevisende underbygning. Vi undres: Hvor ble det av vurderingene av barnas personvern? Er det ikke til barnets beste at deres lovfestede rett til vern om sin personlige integritet ivaretas?

«Barnets beste» er ikke et argument i seg selv

Det er ikke mer enn tre år siden personvernkommisjonen poengterte følgende:

«Hva som vil være til beste for det enkelte barn i en konkret situasjon, beror på en individuell og konkret vurdering.»

Det samme uttrykker FNs barnekomité i sin generelle kommentar til barnekonvensjonens artikkel 3 om barnets rett til at hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn.

Kunnskapen de foreslåtte individregistrene angivelig vil gi oss, rommer ikke den faktiske konteksten det enkelte barn inngår i. Den gir ikke svar på hvilke grunner barnet har for å gjøre som det gjør, eller hvorfor deres liv – både i og utenfor barnehagen og skolen – tar den retningen det tar. Å påstå at opprettelsen av individregistrene er til barnets beste, er med andre ord direkte misvisende.

Det holder altså ikke bare å påstå at registerdata er til barnets beste, ved å hevde at individregistrene «fremmer barns beste generelt» og vil «være til barns beste på et overordnet nivå», slik Kunnskapsdepartementet har gjort i sitt høringsnotat.

«Barnets beste» er ikke et argument i seg selv. 

Kunnskapsmangel er ikke problemet

Det er vanskelig å se hvordan inngrepene den enkelte må tåle, vil gi direkte verdi tilbake til den som «betaler kostnaden» i form av svekket personvern. Det hevdes at kunnskapsgrunnlaget fra individregistrene skal bidra til utviklingen av bedre skoler og barnehager, men det er uklart hva som egentlig skal endres og forbedres i praksis.

Forskning på registerdata frembringer gjennomsnittskunnskap om grupper av mennesker som deler noen bestemte kjennetegn. Denne typen kunnskap virker sikkert verdifull for den offentlige forvaltningen, men vi mener det er for enkelt å konkludere med at kunnskapen dermed er til barnets beste.

For lærerne i landets barnehager og skoler, er slik gjennomsnittskunnskap til liten nytte i møte med helt unike mennesker. Det er ikke primært individdatabasert kunnskap barnehagene og skolene mangler for å kunne ivareta barnets beste, men at kunnskapen vi allerede har om det som står i veien for å oppfylle barnas rettigheter, omsettes til handling.

Det reelle personverntapet må trumfe usikre gevinstforhåpninger

Et grunnleggende personvernprinsipp, slik det går frem av den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8, er at ethvert inngrep i personvernet skal avveies mot nytteverdien og formålet som begrunner inngrepet. 

Det er ingen tvil om, og heller ingen som synes å være uenig i, at opprettelsen av individregistrene innebærer et rent faktisk inngrep i personvernet. Hver ny personopplysning som registreres, og hver kobling som gjøres med andre opplysninger, øker dette inngrepet. Samtidig er det heller usikkert om omfattende registrering av barns personopplysninger fra barnehage og skole, og koblingen av disse opp mot en mengde andre opplysninger, vil føre til at barnehage- og skoletilbudet blir bedre for den enkelte.

De som ønsker at individregistrene opprettes, setter med andre ord et reelt personverninngrep opp mot antakelser og forhåpninger om at registrene vil være til barns beste. Vi mener det reelle tapet av personvern må vurderes nøye, og at eventuelle positive gevinster må presenteres som mer enn en generell ønsketenkning.

Nå må Stortingets politikere være seg sitt ansvar bevisst

Snart skal Stortinget behandle regjeringens lovforslag. For oss er det viktig å understreke at dette ikke dreier seg om små, tilforlatelige endringer av barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven. Det handler om opprettelsen av store, inngripende individdataregistre som både utfordrer det grunnlovfestede vernet av barns personlige integritet og personvernet som demokratisk samfunnsverdi.

Dette må i stor grad forstås som et samvittighetsspørsmål, og Datatilsynet og Utdanningsforbundet ønsker å minne landets stortingspolitikere om deres individuelle ansvar for å vurdere det reelle personverninngrepet som følger av registrene, og ber dem stille seg følgende spørsmål:

Kan lovforslagene virkelig sies å være til barnets beste, når det ikke tas hensyn til barnas grunnleggende personvernrettigheter? 

Regjeringen ønsker å opprette nasjonale individdataregistre over barnehagebarn og skoleelever. Konsekvensen blir enda mer overvåking, og nok en gang settes barn og unges personvern under press.

Kunnskapsdepartementet jobber i disse dager med et nytt lovforslag som har vært på høring. Målet er å opprette to nasjonale registre med personopplysninger om alle landets barnehagebarn og skoleelever. Forslaget innebærer et radikalt inngrep i befolkningens, og særlig barnas, personvern. Vi er derfor svært bekymret for hvor liten oppmerksomhet dette vies i offentligheten.

Se Datatilsynets høringssvar på lovforslaget.

Mangelfull utredning og manglende vurderinger

Begrunnelsen for å opprette registrene, er et ønske om sentrale datakilder som skal gi et bedre kunnskapsgrunnlag for styring og utvikling av barnehagen og skolen. Vi anerkjenner at det trengs mer kunnskap om skolens bidrag til læring. Registrering og kobling av personopplysninger innebærer samtidig en betydelig svekkelse av personvernet. Det avgjørende spørsmålet er om denne svekkelsen kan forsvares opp mot samfunnsnytten. Utdanningsforbundet og Datatilsynet mener at departementet ikke har besvart dette spørsmålet, og at vurderingene deres ikke er begrunnet godt nok. 

Høringsforslaget mangler blant annet beskrivelser av konkrete utfordringer som skal løses, hvilke typer løsninger registrene kan bidra til eller hva samfunnsnytten egentlig består i. At det faktisk innebærer et inngrep i personvernet når staten registrerer og lagrer store mengder sensitive personopplysninger om alle barn og unge, er heller ikke synliggjort i tilstrekkelig grad.

I en tid med stor politisk uro, og risiko for skadelig bruk av personopplysninger, er det betimelig å understreke at datasikkerhet alene ikke er et absolutt vern mot misbruk av omfattende individregistre. Selv om en rekke datasikringstiltak iverksettes, vil ikke slike tiltak kompensere for det store personverninngrepet opprettelsen av individdataregistrene innebærer. 

Overvåkning uten samtykke

Gjennom høringsnotatet er det lett å forledes til å tro at individregistrene er uproblematiske og lite kontroversielle. Departementet foreslår imidlertid å opprette registre med et svært generelt formål, en vid adgang til å utlevere individdata til forskningsformål uten kontrollmuligheter og en tilnærmet ubegrenset adgang til å koble persondata mot andre statlige registre. Potensialet i disse opplysningene er at de kan gi et fullstendig bilde av et enkeltindivids liv fra vugge til grav.

I tillegg innebærer forslaget at til dels svært sensitive personopplysninger om alle barn i Norge skal registreres uten krav om samtykke eller en mulighet til å reservere seg. Med dette fratas også foreldrene sin mulighet til å beskytte sine barns personlige integritet. Barna og foreldrenes personvern svekkes ytterligere når det ikke gis adgang til grunnleggende rettigheter som å protestere, be om sletting eller retting av egne personopplysninger. 

Svekket personvern svekker tilliten i samfunnet

Personvern er en fundamental demokratisk verdi, som legger grunnlag for ytringsfrihet, informasjonsfrihet og meningsdannelse. Personvern er med andre ord avgjørende for tilliten i samfunnet, både mellom borgerne og ikke minst mellom borgerne og staten.

Regjeringens ønske om å opprette individregistre innebærer en endret maktbalanse mellom myndighetene og enkeltindividet. Dette kan føre til en generell svekket tillit til staten.

Følg Grunnloven

For litt over 15 år siden ble lignende registre foreslått, men forkastet av hensyn til personvernet. Siden den gang har personvernet fått en sterkere posisjon i norsk lovgivning. Ved grunnlovsjubileet i 2014, vedtok Stortinget å styrke vernet om den personlige integriteten i Grunnlovens § 102. Det er altså ikke mer enn drøyt 10 år siden vi fikk grunnlovsfestet at «statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet».

Om regjeringen nå velger å se bort fra dette, må Stortinget være seg sitt ansvar bevisst og sikre at Grunnlovens personvernbestemmelse også får reell betydning for barn og unge i Norge. 

Det samme gjelder skoleelever og studenter. I et år har de skrudd på skolen, mange hjemmefra, på rommet sitt.

Digitale jobbmøter er en god erstatning når vi ikke kan gjennomføre fysiske, selv om alle er enige om at det er en kommunikasjonsform som er betydelig mer krevende. Men fungerer digitale klasserom og forelesningssaler like godt som erstatning?    

Les også: Fem tips om bruk av kamera i skole- og undervisningshverdagen.

Fra et personvernståsted er det i alle fall klart at det er et alternativ som innebærer nye problemstillinger vi ikke har vært vant til å håndtere i skole- og utdanningssektoren. Personvern har plutselig blitt et tema bare ved å være tilstede. Kontrasten fra det fysiske klasserommet er stor, og bruken av kamera har blitt et omdiskutert tema. Kan påskrudde kameraer hos elever kompensere for det vi mister i klasserommet, eller mister vi enda mer?   

Påskrudd hele dagen?

I jobbsammenheng har vi alle deltatt i møter hvor noen eller vi selv har vært representert gjennom et svart bilde. Ofte begrunnet i hakkete lyd og dårlig linje, men kanskje egentlig fordi vi er lei av å se på oss selv på skjermen? Eller at vi trenger en pause fra å være synlig som aktiv, overtydelig lytter. Selv om det er hyggelig å se levende ansikter i bildet, har vi en aksept og forståelse for dette behovet. Men hva hvis dette ikke var et alternativ? Og at vi i arbeidslivet alltid måtte bevise at vi var tilstede gjennom levende bilder og kameraet påskrudd?

Første skritt på veien for å vurdere om det er balanse, er å definere hva man ønsker å oppnå.

Det er realiteten for mange elever og studenter. Vi hører stadig historier om skoler og utdanningsinstitusjoner som stiller krav om at kameraene skal være skrudd på gjennom hele skoledagen. Og det er mange gode grunner som legges på bordet, for eksempel kontroll av deltakelse og fravær, eller at læreren har et behov for å se elevene for å kunne gi god undervisning. 

Det er utvilsomt også mange gode grunner som taler i motsatt retning. Elevene og studentene opplever ubehag, stress og følelsen av å bli overvåket. Mange forteller om hjemmeforhold som de ikke ønsker å vise frem. De er bekymret for å ikke ha kontroll med skjermbildet av seg selv. Og det har store konsekvenser å ikke følge kravet.

Balansegang

Personvernregelverket krever at det er en balanse i regnskapet når man behandler personopplysninger. Det man oppnår må være verdt kostnaden.

Første skritt på veien for å vurdere om det er balanse, er å definere hva man ønsker å oppnå. Formålene med å bruke personopplysninger, må klart angis. Kontroll av fravær kan være et slikt formål. Lærerens arbeidsforhold kan være et annet.

Videre må man blant annet vurdere om behandlingen av opplysninger er egnet og nødvendig for å oppnå formålene.

Det er en kjent sak at unge mennesker er blant de som sliter mest i pandemisituasjonen, og som har det tungt med at samfunnet er stengt ned. Og vi ser nå at de uttrykker klart at det oppleves som en merbelastning å måtte være synlig gjennom påskrudde kameraer gjennom hele skolehverdagen. Det går tydelig frem at kostnaden for elevene og studentene regnes som høy.

Lytt til studenter og elever

For å kunne skape balanse, må man derfor prøve å redusere kostnadene. Datatilsynet oppfordrer til å lytte til studentene og elevenes motforestillinger. Vi oppfordrer til å legge kostnaden inn i regnskapet, og erkjenne at dette er en stor belastning for de det gjelder. Ved å begrense omfanget av når man krever kameraet påskrudd der det er rom for det, vil det kanskje også oppleves som mer greit når det faktisk må være på.

De unge menneskene betaler allerede en høy pris i pandemidugnaden. Kanskje må skoler og utdanningsinstitusjoner i denne dugnaden tåle litt mindre mulighet for kontroll. Kanskje de unge skal gis noe mer tillit til at de tar ansvar for sin egen utdanning – uten at det sjekkes gjennom kontinuerlig påskrudde kameraer. La de også ha hakkete lyd og dårlig linje, som vi voksne har.

Første taler ut var helse- og omsorgsminister Bent Høie. Han og flere andre har påpekt viktigheten av at personvernet ivaretas når det behandles opplysninger om pasienter i helseregistrene. Men ingen har snakket om hva ivaretakelse av personvern i registrene innebærer i praksis. Bortsett fra kanskje Helse- og omsorgsdepartementet, som hadde en generell gjennomgang av helseregisterlovens krav.

Vi savner derfor at personvernperspektivet drøftes på denne konferansen. Dette var heller ikke et tema på konferansen for to år siden. Det er vel slik at ivaretakelse av personvern og informasjonssikkerhet er en nødvendig forutsetning for at et helseregister kan anses som «godt» og dermed danne grunnlag for bedre helse?

Vi har selvsagt forståelse for at personvern og personopplysningsvern ikke vil vies størst plass i denne sammenhengen, selv om vi i Datatilsynet mener at dette er et veldig viktig perspektiv. Vi er imidlertid etter første dag sikre på at registermiljøene og tilhørerne på dagens konferanse er opptatt av det samme som Datatilsynet – at behandling av personopplysninger i helseregistre skjer på en lovlig, god og sikker måte.

På vår stand på konferansen hadde vi i alle fall mange gode personvernsamtaler i går, og vi satser på at det blir flere i dag. Det er forhåpentligvis ikke utelukkende på grunn av bollen med våre beryktede fløtekarameller …